Dette ble jeg bedt å si noe om på et møte i regi av FO rett før sommeren. Men det kan sikkert være av interesse også for andre, så jeg legger ut manuset her.
Det ser selvsagt vanskelig å si konkret og nøyaktig hva som blir konsekvensen av et regjeringsskifte. Bl.a. har jo nå Frp gått ut og lovt et helt statsbudsjett ekstra til veibygging, samtidig som Høyre over tid har kritisert arbeiderpartiet for å ikke være stramme nok i oljepengebruken samtidig som de lover store skatteletter.
I mye av verdipolitikken er det på samme måte, Krf og V vil ha en mer liberal asylpolitikk, Frp går i helt motsatt retning. KrF og V vil ha sterkere tiltak mot globale klimaendringer, Frp er ikke en gang sikre på om de tror på dem...
Det er selvsagt vanskelig å si hva resultatet av forhandlinger etter valget blir. Hestehandel etter valg kan jo slå ut på mange rare måter, og er nok mye av bakgrunnen for munnhellet om “at den som vet hvordan pølser og politikk blir laget etc.”. Grovt sett kan man jo gjette på at i saker hvor Frp og KrF-V trekker i hver sin retning vil H, også som største parti, kunne manøvrere seg slik at de får det som de vil.
ARBEID:
Et område hvor det ikke er så stor uenighet er derimot arbeidslivspolitikken. Der er det nå bare KrF som vil kunne fungere som en modererende kraft, men arbeidslivspolitikk har aldri vært en kjernesak for KrF, selv om de ikke er så ytterliggående som H, V og Frp på det feltet.
Den som husker Bondevik 2-regjeringa vil selvsagt huske andringene i arbeidsmiljøloven. De var ganske langtrekkende med et frislipp i midlertidige ansettelser og overtid, og åpnet for opp til 13 timer arbeidsdag og 60 timers uke.
Nå har jo Høyre moderert seg. Eller - de har i hvert fall moderert retorikken. Partiet som framstod som “kalkulatorpartiet” når de gikk til valg på “mer igjen for pengene”, skal nå ha det til at det handler om “mennesker, ikke millioner”.
Programformuleringene fram mot valget er på mange punkter vage. Som vi sier der jeg kommer fra - “det e som et såpstykkji”. Det er glatt, og vrir seg unna klarhet, men jeg skal siteren noen punkter fra Høyres arbeidslivskapittel “9.5 Et fleksibelt og trygt arbeidsliv”:
“Selv om norsk arbeidsliv i hovedsak fungerer godt, er dagens lovverk på noen områder ikke tilpasset de utfordringene dagens og fremtidens arbeidsliv står overfor. Det vil for eksempel være et stort behov for arbeidskraft i norsk arbeidsliv fremover, og vi må ta i bruk tilgjengelig arbeidskraft best mulig. Fleksibilitet er et gode for mange arbeidstakere fordi det gir større mulighet til å kombinere arbeid, familie og fritid.”
- Det koker vel fullstendig ned til hvem fleksibiliteten er for. Dersom det er arbeidsgivers behov for fleksibilitet du skal komme i møte, vil jo dette svekke dine muligheter for å tilpasse arbeidsdagen. Vi har allerede i dag på mange arbeidsplasser fleksitidsavtaler som gjør at folk kan tilpasse arbeidshverdagen din. Jeg er f.eks. underlagt Statens fleksitidsvatale. Det blir neppe mer “fleksibelt” for meg om arbeidsgiver får friere tøyler overfor arbeidsmiljøloven.
Høyre har også en kulepunktliste over tiltak, og vi kan se litt på noen av dem, men det blir ikke mye tydeligere og klarere:
“gjøre det enklere å etablere lokalt avtalte turnusordninger og andre fleksible arbeidstidsordninger basert på lokale behov myke opp reglene for arbeidstid, men sikre klare grenser.”
- men de sier ingenting konkret om hvor disse grensene skal gå...
Det er ikke stor forskjell på H og Frp i disse sakene. Frp har f.eks. denne formuleringen: “liberalisere arbeidsmiljøloven slik at den sikrer arbeidslivet fleksible, men trygge rammer, og gi rom for lokal tilpasning”.
Om vi går videre på Høyres program:
“Reglene for gjennomsnittlig beregning av arbeidstid skal gjøres mer fleksible”
- er åpent nok til å innebære mye av det vi så i Bondevik 2’s arbeidsmiljølov.
“myke opp reglene for midlertidige ansettelser ved midlertidige behov”
- hvem definerer hva som er midlertidige behov? Arbeidsgiver?
“myke opp reglene for søndags-, helligdags- og nattarbeid”
- mindre mulighet for å ha fri sammen.
“gjeninnføre Arbeidstilsynets adgang til å gi generelle unntak fra arbeidsmiljølovens
arbeidstidsbestemmelser når partene er enige lokalt” - noe av retorikken i politisk debatt om dette har handlet om at det i dag er så mye lovbrudd og unntak fra arbeidsmiljøloven at en lovmessig oppmykning må til, men de vil altså ikke bare myke opp reglene, de vil gjøre det enklere å gå enda lenger - og det skal selvsagt avtales lokalt - ikke sentralt.
DEBATTER:
Jeg har de siste måneden vært i et par paneldebatter med politikere fra H og Frp men også V som av mange nå betegnes som å stå til høyre for H i arbeidslivspolitikken. Selv om det er en del vagheter - særlig mot hvem som skal bestemme "fleksibiliteten" og hvilke konkrete endringer som foreslås, er det noen tydelig tendenser. Flere ting skal kunne avtales og avgjøres lokalt mellom den enkelte ansatte og arbeidsgiver. Det store problemet til høyrepartiene er at de verken evner eller vil ta inn over seg at det i en forhandlingssituasjon mellom ansatt og arbeidsgiver er en maktskjevhet. De er ikke likeverdige parter.
Samtidig skal arbeidsmiljøloven liberaliseres, slik at behovet for mange dispensasjoner faller bort. For en dispensasjon må tillitsvalgte inn i bildet først. Det "behovet" (eller den innflytelsen) faller bort med høyresidens løsninger.
Venstre har også snakket om "behovet for å veie ulike hensyn opp mot hverandre, herunder hensynet til uorganiserte". Slik sett argumenterer de parallellt med en liberalisering for å ha en større del av rammeverket rundt arbeidslivet i lovs form, og mindre i form av avtaler. Jeg bruker ofte å svare på det gjennom å si at dersom du ikke abonnerer på Donald Duck & Co, får du ikke Donald i posten hver uke. Dersom du ikke er organisert, har du ikke noen som jobber for din sak i arbeidslivet. Slik er det på alle områder her i livet. Men høyresida vil ikke at det skal gjelde i arbeidslivet. De bygger ut Gratishaugen, for å si det sånn.
Det som er felles for alle disse punktene er at de fjerner stadig flere av fagbevegelsens roller. Bevisst eller ubevisst er jo dette en strategi for å svekke fagbevegelsen. Det vil bli konsekvensen. Tror ingen i H, V eller Frp gråter seg i søvn på grunn av det.
For de som er opptatt av velferdsstaten mener jeg derimot det er grunn til det. Slik jeg ser det er fagbevegelsen, og den landsomfattende kollektive tariffavtalen grunnmuren i velferdsstaten. Arbeiderbevegelsen har historisk kjempet fram rettigheter som først har blitt tariffestet, og etterpå har blitt lov. Svekker vi fagbevegelsen og de landsomfattende avtalene, river vi grunnen under velferdsstaten.
Endringene i arbeidslivslovgivningen blir framstilt som en “modernisering”, men det er en tilsnikelse. Vi har allerede hatt en tid uten landsomfattende kollektive tarifavtaler. Det var over 100 år siden. Vi har hatt en tid med svakere arbeidsmiljølov. Dette er ikke et skritt fram i tid, men et stort skritt tilbake. Vil vi tilbake dit? Det tror jeg ikke det er så mange som vil.
Når vi har ei sittende regjering som jeg mener dessverre er alt for slepphendt med tvungen lønnsnemnd (jf. oljestreiken og effektiv Lockout-trussel). Men de har i hvert fall ikke kommet med forslag svekkelse av arbeidsmiljøloven, og de ønsker i hvert fall ikke å fjerne eller redusere streikeretten, slik Laila Marie Reiertsen fra Frp tok til orde for i forrige uke. Svekker vi streikeretten er grunnlaget for hele den kollektive forhandlingsmodellen.
VELFERD:
Så la oss se nettopp på velferden. Den samme vagheten går igjen på det velferdspolitiske området. Her vil Høyre “gå igjennom dagens skatte- og velferdsordninger for å sikre at de oppmuntrer til aktivitet og arbeid – det må lønne seg å jobbe”
Dette er det vanskeligere å lese som noe annet enn kutt i velferdsytelser. I stor grad et fiktivt problem. Du skal være i en svært spesiell situasjon før du får mer i velferdsytelser enn du ville fått i jobb. Da er problemet at lønna er for lav. NAV sine krav gjør det vanskelig å “NAVe” - det er en fiksjon.
Høyre vil også “innføre en rett og plikt til aktivitet for mottakere av sosialhjelp. Unge bør prioriteres i første omgang. Sosialhjelp skal ikke være en passiv ytelse”
Sosialhjelp har vært velferdsstatens siste skanse. Dersom du ikke kommer innenfor uføretrygd, arbeidsledighetstrygd eller andre ordninger, skal sosialhjelpen i hvert fall sørge for at du ikke må sove ute eller sulter i hel. Er Høyre klar over situasjonen til mange av de menneskene som i dag får sosialhjelp (som kanskje blir fler når Høyre har “gått gjennom velferdsordningene for at det skal lønne seg å jobbe”)? Og hva har Høyre tenkt skal skje med en sosialhjelpsmottaker som av ulike årsaker (om det nå er rus, psykiske problemer etc.) ikke klarer Høyres aktivitetskrav? Skal de kastes på gata? Det får vi ikke svar på.
TEFLONPARTIET:
Jeg mener å ha observert en politisk utvikling de siste årene (og kanskje enda lenger) hvor parti etter parti strigler partiprogrammet sitt for alle formuleringer som kan framstå kontroversielle overfor noen grupper. Også Frp har moderert programmet voldsomt fra å f.eks. ville fjerne hele systemet med sentrale hovedtariffavtaler og fjerne alle overføringer til landbruket, til mer moderate og mindre forpliktende formuleringer som er mer åpne for tolkning.
Denne tendensen sammenfaller med det vi nok kan kalle en svekkelse av den konflikt- og skillelinjemodellen Stein Rokkan laget for å beskrive den politiske situasjonen i etterkrigsnorge. Der knyttet politiske partier seg opp til bestemte grupper i samfunnet, og stod åpent fram som forkjempere for deres sak. En slik modell kan ha tre poler: arbeidere, bønder og byborgerskap hvor Ap, Bp/Sp og H er de mest sentrale representantene for hver gruppe, men hvor Ap kan konkurrere med Sp om småbønder, H med Sp om storbønder og Ap og H om mellomlagene i byene. V/KrF sine nisjer har også vært i konkurransen om enkelte av disse “mellomlagene”.
Partiene forsøker i dag i større grad å løsrive seg fra identifikasjonen til en bestemt gruppe. Alle parti vil nå framstille det som de kjemper for alles interesser. Kombinert med vage programformuleringer og kommunikasjonsrådgivere som gjør at det samme svaret kommer ut av politikermunn uansett hva spørsmålet var, blir det etter hvert stadig vanskeligere å orientere seg som velger. Jeg er redd for at dette er et demokratisk problem.
For det er selvsagt ikke slik at de ulike partienes politikk vil ha den samme konsekvensen for alle nordmenn, uavhengig av alder, inntekt, bosted, yrke og andre variabler. Men denne økende såpeglattheten til partier og politikere gjør det stadig vanskeligere for vanlige velgere å finne ut hva disse konsekvensene vil være. Striglingen og tefloniseringen gjør det til en stadig tyngre jobb for folk å gjøre bevisste politiske valg. Kombinert med en viss avideologisering av både den politiske debatten og av befolkningen generelt gjør det at faren for at det gamle munnhellet skal slå til: “Om du ikke står for noe, faller du for hva som helst”.
Men det tror jeg ikke gjelder dere i denne salen.
HVA VIL RØDT:
Når valget står mellom en fortsatt Rødgrønn regjering og en regjering dominert av H og Frp, er det ikke mye til valg, så vi vil støtte en Rødgrønn regjering, men vi vil jo være en kritisk støttespiller, og dersom de rødgrønne vil gjennomføre forverringer, må de støtte seg på noen andre i Stortinget. Men vil de gjøre endringer til det bedre, kan vi bli med på kompromisser, selv om det ikke går like langt somv i helst vil.
Dessverre så er det områder hvor den rødgrønne regjeringen har gjort for lite. Og da tenker jeg særlig på New Public Management. Oppsplitting av offentlig sektor, kunstige interne markeder. Tellekantsystemer hvor sykehus får betalt pr. operasjon i ulike kategorier og universiteter styres som fabrikker som produserer studiepoeng og forskningsartikler.
Dette skaper lite annet enn mer telling, kontroll og byråkrati, og det undergraver noe av det viktigste med den norske modellen - som gjør at vi er mer effektive enn andre land - nemlig TILLIT. Vi i Rødt vi ha et arbeidsliv bygd på tillit til ansattes kunnskap, kompetanse og ønske om å gjøre en god jobb. Da må vi se et mer tydelig brudd med New Public Management enn vi har sett til nå.
Når det gjelder arbeidslivsspørsmål ser vi også at hensynet til EU ofte får lov til å trumfe hensynet til det norske arbeidslivet, med innføring av så godt som alle direktiver som kommer. Vi begynner å få et A- og B-lag i arbeidslivet. Bemanningsbransjen er den raskest voksende bransjen i Norge og retten til fast ansettelse er trua av løsarbeidersamfunnet innen flere sektorer. Motoren i denne utviklinga er EU og EØS-avtalen.
Vi ønsker å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, samtidig vil vi reversere den voldsomme liberaliseringen av bemanningsbransjen som kom i år 2000 og gjeninnføre forbudet mot slike vikarbyråer, samt reetablere en reell offentlig arbeidsformidling.
Rødt jobber for å opprettholde “norsk standard” på arbeidslivet, med fast jobb, rett til heltid, sterke faglige rettigheter og kollektive avtaler.
På velferdsområdet er det ofte likedan. På tross av gode intensjoner fra de rødgrønne, kommer løftet om å bevare Høyres skattenivå fra 2004 i veien for enhver økt satsing på offentlig velferd, og vi får et sprik mellom oppgaver og ressurser i det offentlige.
Men på alle områder hvor de rødgrønne ikke gjør en god nok jobb, er jo de blå enda verre, og det er vel kanskje det som gjør valget av samarbeidspartnere på en måte enkelt, men det er jo også litt trist å se at nesten ingen av partiene på Stortinget tar tak i slike viktige saker på den måten de fortjener.
