Det er flere positive elementer i regjeringens nylig framlagte forskningsmelding.
En evaluering av kvalitetsreformen er for eksempel på høy tid. Mange tilbakemeldinger, og en god del statistikk tyder på at den varslede tettere oppfølgingen av studentene har uteblitt. Når mange studier også er kortet ned, og man har innført insentivsystemer som belønner hurtig gjennomføring, er det etter hvert mye som tyder på at kvantitet har stått mer i førersetet enn kvalitet og at forskningsbasert undervisning kanskje dukker oftere opp i festtaler enn i hverdagen på universiteter og høgskoler. Forhåpentligvis vil en gjennomgang avdekke virkeligheten for norske studenter, og det vil være mulig å rette opp kursen.
Et annet viktig grep regjeringen nå gjør er å foreslå Open Access som prinsipp for all offentlig finansiert forskning. Det er et langt steg i retning fri og åpen forskning, noe som er grunnlaget for solid vitenskap. Dette vil gjøre det enklere for alle å lete opp forskningsbasert kunnskap på de stadig flere områdene hvor det etterspørres, og det sikrer at vi i Norge vil bidra til den globale kunnskapsdugnaden som de internasjonale forskningsmiljøene skal utgjøre.
Et siste positivt grep er forslaget om 10-års langtidsplaner for forskning. Det oppleves et stort behov blant ansatte i sektoren for mer forutsigbarhet og langsiktighet. Dette er åpenbart et skritt i rett retning. Det er likevel et lite skritt i forhold til det som en samlet sektor her etterspurt lenge: en bedret basisfinansiering. Regjeringen sier riktignok den vil se på finansieringsmodellene, men det er lite forpliktende ift. konklusjonen av gjennomgangen. Økt basisfinansiering ville også hjulpet med et punkt hvor regjeringen kommer opp med lite annet enn gode intensjoner: midlertidigheten.
Forskningsmeldingen erkjenner den voldsomme bruken av midlertidig ansatte i sektoren som et problem, men den er dessverre tafatt når det kommer til løsningene. Her blir alt ansvar skjøvet over på den enkelte institusjon, og departementet varsler at det skal løses gjennom den såkalte styringsdialogen med institusjonene. Riset bak speilet er at om det ikke bedrer seg vil det kunne komme økonomiske insentiver. Det er neppe et godt grep i en sektor som skriker etter mindre tellekanter og mer forutsigbarhet, blant annet for å kunne øke andelen faste ansatte. En bedre løsning hadde vært å bedre de ansattes rettigheter i tjenestemannsloven kombinert med økt forutsigbarhet for institusjonene gjennom en større andel av midlene tildelt gjennom basisfinansiering.
Det er også et par punkter i forskningsmeldingen som kan skape problemer for deler av forskningsnorge, og som kan bidra negativt for sektoren som en helhet.
De såkalte SAK(samarbeid og konsentrasjon)-midlene fortsetter som før. Disse er ressurser som dekker ekstrakostnader i en overgangsperiode med omorganiseringer, og ikke bare friske midler til forskning og utdanning. Midlene fungerer som et kontinuerlig økonomisk press i retning å oppfylle Stjernø-utvalgets ambisjoner om færre og større universiteter og høgskoler. For enkelte institusjoner kan dette være rett vei å gå, men vi frykter at dette kan innebære en neglisjering av institusjoner hvor større sammenslåings- og samarbeidsprosesser ikke er realistiske.
Vi etterspør i det hele tatt en gjennomgang av konsekvensene av de SAK-midlene som har blitt tildelt: Hvilken betydning har de hatt for studietilbud og forskningsmiljøene i et nasjonalt perspektiv, for målet om effektivisering, for de ansattes arbeidskår og medbestemmelse? Hadde effekten for forsknings-Norge blitt bedre om disse midlene heller var brukt nettopp til forskning og utdanning?
Et siste potensielt problematisk punkt for sektoren er den varslede elitesatsingen. Representanter fra institusjoner som forventer å få av disse midlene, har selvsagt gått ut og berømmet tenkingen, men også her bør departementet ha et mer helhetlig perspektiv enn mange institusjoner virker å ha.
Etter stadige medieoppslag om internasjonal universitetsrankinger, har det - både blant akademikere og politikere - blitt et stort fokus på hvordan noen få institusjoner lykkes.
Poenget for norsk forskningspolitikk bør likevel være hvor mye og hvor god forskning vi får ut av de ressursene vi bruker på sektoren totalt - ikke hvor høyt det ene eller det andre universitetet som bare utgjør en liten del av all norsk forskning og høyere utdanning når på den ene eller andre internasjonale rankingen.
I Norge i dag foregår forskning og høyere utdanning på 8 universiteter, en 30-40 høgskoler (avhengig av hvilke type høgskoler man regner inn), og flere ulike forskningsinstitutter. Det er kvaliteten og omfanget på det brede arbeidet som blir gjort på alle disse institusjonene som er avgjørende for hvordan Norge vil møte en framtid som krever økt innsats på forsknings- og høyere utdanningsområdet.
Et ensidig fokus på en, eller et lite knippe eliteinstitusjoner vil være et blindspor, dersom det ikke bidrar til noen forbedring i sektoren som helhet. Erfaringer fra land som Tyskland, som har gått foran oss i elitesatsing viser at det ikke er noen automatikk i det.
I verste fall vil en elitesatsing kunne resultere i et A- og B-lag i norsk forskning, gjennom et kvalitetsstempel definert utenfra, og som ikke har utviklet seg organisk i vitenskapsmiljøene selv. Dette kan gå ut over de mer profesjonsrettede miljøene, som vi finner bl.a. på høgskolene. Dette er svært uheldig da nettopp mange av disse miljøene sårt trenger mer forskning på sin praksis, noe som kan få en umiddelbar og positiv effekt på store yrkesgrupper her til lands. Denne forskningen må ikke nedprioriteres.
Det norsk forskning og høyere utdanning trenger er en økning av grunnbevilgningene og en faglig styring, slik at f.eks. forskere kan styre forskningsressursene dit de på bakgrunn av sin vitenskapelige kunnskap mener de gjør best nytte for seg. Da kan vi få mer og bedre forskning. I tråd med dette må fagkunnskapen vektlegges og de demokratiske styringsstrukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universiteter og høgskoler må styrkes.
Kronikk i Høgskoleavisa 7/2013: http://hit.hist.no/artikkel/537.php
