Når jeg kjører lengre bilturer må jeg ha noe å beskjeftige de delene av hjernen som ikke kjører bilen med. I senere år er jeg blitt stadig mindre tålmodig med musikk. Kombinert med en snever musikksmak som stort sett gjør alle radiostasjoner unntatt NRK alltid nyheter ubrukelige, og NRK alltid nyheters dårlige dekning i distriktene gjør dette at valget ofte ramler ned på en lydbok.
Det kan derimot ikke være noen hvilken som helst lydbok. Jeg har prøvd meg på ting som Dostojevskis "Idioten", eller noe av Dickens, men kombinasjonen med bilkjøring som innimellom krever noe oppmerksomhet, gjør at jeg må finne noe ukomplisert som ikke krever overvettes med konsentrasjon. De senere årene har derfor noe lett og underholdende, som enkel krim av Gunnar Staalesen-typen, koselig sci-fi som en Star Trek TNG-lydbok lest av Jonathan Frakes eller Knausgårds "Min Kamp"-serieroman fylt rollen. I påsken endte jeg, mer eller mindre tilfeldig, opp med første bind av ungdomsromanserien "The Hunger Games". Jeg har tidligere også sett filmen.
Sci-fi-litteratur og -filmer om autoritære regimer som bruker realitydrap som underholdning er ikke akkurat noe nyskapende. Tenk bare på Stephen Kings The Running Man (filmatisert med en Arnold i sin beste alder i hovedrollen), eller kanskje bedre samme forfatters "The Long Walk" (utgitt under pseudonymet Richard Bachmann), Death Race 2000 med Sylvester Stallone og en av Carradine-brødrene (nettopp også gjort som en remake med Jason Statham (og remaken har fått et par oppfølgere uten Statham)), og en lang rekke andre bøker og filmer. Men kanskje virker plotet litt mindre fjernt for oss i dag, når vi lever i en virkelighet hvor realityshow som for et par tiår siden ville framstått som nettopp sci-fi, ruller over tv-skjermen ukentlig (selv om sjokkeffekten her så langt heldigvis har gått på å spille på sex heller enn vold).
Det som skiller god sci-fi fra dårlig er som kjent (blant annet) at god sci-fi ofte bruker en framtidssetting til å si noe om vår tid, og vårt samfunn. Om det var intensjonen til forfatteren eller ikke vet jeg ikke, men jeg kunne ikke la være å se nettopp enkelte slike paralleller. En ting er at diktaturstaten Panem (som geografisk kanskje mer eller mindre tilsvarer dagens USA) har en økonomi som bærer en del likhetstrekk med dagens globale økonomi. Den har en streng arbeidsdeling hvor enkelte distrikter er råvareprodusenter, andre bedriver foredling og industriproduksjon, mens hovedstadens eliter stort sett bedriver tiden med forbruk - ja og med å produsere The Hunger Games da, hvor 12-18-åringer fra hele landet tvinges til å drepe hverandre til kun en seierherre gjenstår i en litt mer ungdomsvennlig versjon av den japanske kultklassikeren "Battle Royal".
Dette ligner slett ikke på dagens USA, men det har betydelige likhetspunkter med dagens globale økonomi. Også her er arbeidsdelingen tydelig. Mange fattige land har etter press fra bl.a. IMF blitt låst fast i en rolle som råvareprodusenter. Her har nok Ricardos teori om komparative fortrinn mye av skylden. På tross av enorme mengder empiri på at industrialisering og teknologi må til for å skape utvikling, framstår nyliberal økonomisk teori svært motstandsdyktig mot å tilpasse seg virkeligheten. Tilsvarende ser vi at deler av Asia nå har tatt over svært mye av vareproduksjonen (ofte under slavelignende forhold), mens vi her i Vesten har fått enormt økte sosiale forskjeller med en klasse med superrike som er rikere enn aldri før, samtidig som stadig flere faller ned i dyp fattigdom på grunn av massearbeidsledighet og reduserte offentlige sosiale tilbud. (Det faller for langt å skulle dra hele historien om dagens økonomiske krise her, men kort fortalt: Vanlige folk i vesten har siden 70-tallet fått en stadig mindre del av verdiskapningen i lønn, stadig mer er gått til profitt. Dette skapte et problem ift. mindre kjøpekraft som ble løst ved lånefinansiert forbruk (gjerne med sikkerhet i bolig). Dette skapte en boble som måtte sprekke, og sprakk. For å redde finansinstitusjonene spyttet vestens regjeringer inn store redningspakker, noe som satte en del land i stor gjeld. Denne gjeldskrisa er landene nå inne i og de blir bl.a. presset til å kutte i velferden.)
Og det er vel ingen tvil om at det er her i Vesten TV-underholdningen skapes. At den gir et skjevt bilde av virkeligheten kan man tydelig se på uttalelser fra mengder av økonomiske flyktninger som kommer seg over grensa til land som Hellas, Spania og Italia, bare for å bli møtt av mye av den samme fattigdommen de rømte fra - for mange blir situasjonen til og med verre. Mange oppgir bildene av Vesten de fikk gjennom TV som årsaken til at de rømte - og det er kanskje ikke rart. Hvor mange amerikanske situasjonskomedier har du sett som handler om fattige folk, eller til og med helt vanlige folk som ikke har råd til stor enebolig og collegeutdanning til ungene? Intendert eller ikke, følger det åpenbart et element av propaganda med den lettbeinte underholdningen. I virkelighetens verden har vi sett eksempler på ungdommer fra europeiske land som har dratt til gamle kolonier for å prøve lykken, selv om det så langt nok er enkelteksempler, og ingen tydelig tendens.
Men det er et annet element i The Hunger Games som også er en interessant parallell til dagens USA - utvelgelsen til spillet. For de som ikke kjenner plotet: Hvert av de 12 distriktene i Pan-Am må velge ut en jente og en gutt mellom 12-18 år til å delta i dødsspillet. Utvelgelsen skjer med loddtrekning, noe som i og for seg kan virke rettferdig, men det er ikke så enkelt. En fattig tenåring kan nemlig skaffe seg og familien mat ved å legge inn navnet sitt flere ganger i uttrekningen. Et ekstra lodd gir et års knapp forsyning av billig korn til en person. Men dette akkumuleres gjennom årene, slik at ungdommer fra store, men fattige familier gjerne har 20-40 lodd i urnen når de nærmer seg 18. Ungdom fra rikere familier har bare ett.
Samtidig som jeg hørte denne på lydbok, leste jeg Sarah Salamehs Support our Troops - Hvorfor unge amerikanere verver seg til krig. Jeg har registrert at enkelte på høyresiden har kritisert Salameh for å ha et veldig "norsk" utenfraperspektiv på amerikanerne. Det er interessant å se hvordan personer og grupper som vanligvis lar seg forarge over kulturrelativisme etterlyser den når det plutselig er snakk om USA. I Salamehs bok blir parallellen uansett ganske tydelig. Dersom man går bak den patriotiske propagandaen ser man at det er svært tydelige økonomiske motiver som ligger bak når amerikanere verver seg. Statistikken er jo ganske tydelig. Mens politikerne som starter krigene tilhører den aller rikeste overklassen i USA, tilhører soldatene som utkjemper dem ofte arbeiderklassen, og motivasjonen er å slippe et langt liv i jobber på Wal-Mart, McDonalds og andre tunge lavtlønnsjobber (industrijobbene forsvant til Mexico etter at frihandelsavtalene til Clinton ble effektuert), og å få finansiert collegeutdanning. Økonomiske strukturer presser altså fattige unge menn (og enkelte kvinner) til å sette livet på spill - i dagens USA, og ikke bare i fantasiromaner. Dette er The Real Hunger Games.
