I innlegg i flere norske aviser, blant annet begge de to avisene jeg får daglig - Adresseavisen og Klassekampen har Høyres Torbjørn Røe Isaksen forsøkt å argumentere for at Høyre er et parti for arbeidsfolk gjennom å påpeke at mange arbeidere (herunder LO-organiserte) stemmer på partiet. Å gjøre en slik kobling direkte fra det deskriptive til det normative kan man jo si litt av hvert om, men mitt poeng her er likevel et litt annet.
At LO-medlemmer stemmer på Høyre trenger selvsagt ikke bety at de gjør det på grunn av arbeidslivspolitikken, kanskje heller på tross av den. Dette er nok Isaksen smertelig klar over, og det er nok også derfor han, med blandet hell, har forsøkt å moderere partiets politikk på området. Meningsmålinger tyder ikke på at det er noe folkekrav å gjøre det lettere å si opp folk, heller ikke at færre skal kunne kreve fast jobb, at flere må jobbe til ubekvemme tider, eller med privatisering av offentlige tjenester.
Hva som gjør at folk stemmer på det ene partiet og ikke det andre er et helt forskningsområde, men Isaksen kan nok føle seg trygg på at Høyres arbeidslivspolitikk har en oppslutning som ikke matcher den partiet har for øyeblikket. Han kan jo håpe at det ikke blir fokus på arbeidsliv i valgkampen.
