Nok en gang rykker et knippe Ap-topper ut mot høye lederlønninger - i statseide selskaper. Det eneste som gjør millionlønnen til Entra-sjef Rune Olsø enda et hakk mer pikant er at han selv inntil svært nylig var lokal Ap-topp i Trondheim, og at ansettelsesprosessen framstår uryddig.
Det framstår likevel like mye som et spill for galleriet nå som tidligere. Ap-politikere går ut mot konsekvensene av et system de selv har vært med å skape.
Arbeiderpartiet vet godt at økende sosiale forskjeller er svært upopulære blant norske velgere, og kanskje enda mer hos Ap's potensielle velgere. Derfor kommer disse nærmest rutinemessige utspillene mot lederlønninger med jevne mellomrom. Likevel bør det nå etter mange år med slike utspill og ditto med Ap i posisjon være
åpenbart at ingenting skjer.
Årsaken til det er enten manglende vilje, avmakt eller en kombinasjon.
Arbeiderpartiet har selv valgt å organisere store deler av offentlig sektor etter modell av privat. Når stadig mer offentlig virksomhet blir AS'er som opererer etter den samme logikken som private selskaper, burde ingen bli overrasket over at både arbeidsmåte og lederlønninger går i samme retning som sistnevnte. Privat sektor blir modellen for offentlig sektor, både i form av kultur, ledelse og lønn - dessverre.
I et AS er det styret som bestemmer lederlønnen, og politikere må bytte ut styret på en ekstraordinær generalforsamling dersom de er misfornøyde. Det er en omstendelig prosess som vi sjelden ser noe av, derav manglende vilje og/eller avmakt.
Hadde lederne i offentlige selskaper vært offentlig tjenestemenn, underlagt statlige lønnsregulativ, hadde denne problemstillingen aldri oppstått. AS-ifiseringen er hovedproblemet.
Innlegg i Klassekampen 10/10 2012
