Massemedia har en utfordrende og vanskelig, men også svært viktig oppgave, når det gjelder å presentere et mest mulig riktig bilde av virkeligheten til sine lesere. Noen av utfordringene er velkjente. Aviser trenger både lesere og annonsører, og kan derfor føle seg presset både til å lage overskrifter og oppslag som er mer sensasjonelle enn sakens realiteter egentlig gir grunnlag for, men også innimellom å dempe, eller unnlate å rapportere saker for å ikke provosere og støte fra seg enten store lesergrupper eller viktige annonsører.
For å forsøke å skape en balansert nyhetsdekning, er journalister ofte opptatt av å få fram flere sider av en sak, noe som stort sett er svært prisverdig. Dette passer også godt inn i konfliktorienteringen som ofte driver media: Dersom man kan presentere en sak gjennom to syn som står mot hverandre, har man oppnådd en slags grunnleggende journalistisk balanse.
Dette kan derimot bli problematisk når media skriver om vitenskap. Når de fleste saker skal presenteres gjennom to sider som er uenige og som hver framlegger sitt syn, blir medias fokus på konflikt og dualisme villedende heller enn veiledende. En representant for brede vitenskapsmiljø som har tiår med forskning bak seg, kan få like stor plass som en selvlært synser, eller kvakksalver. Denne utfordringen møter man ofte i spørsmål om f.eks. klimaforskning, hvor såkalte klima”skeptikere” på et uvitenskapelig grunnlag forsøker å så tvil om den vitenskapelige konsensusen, og nok lykkes atskillig bedre i massemedia, hvor kravene til dokumentasjon er lavere, enn i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter. Likeledes ser vi stadig at det i media innimellom florerer med fordomsfulle ideer om etniske minoriteter, som ikke har rot i fakta. Dessverre påvirker massemedia både opinionen og politiske beslutningstagere i større grad enn smale vitenskapelige tidsskrifter gjør.
Den samme mekanismen kan vi se i saker om alternativ medisin. Stadig dukker det opp i nyhetsbildet personer som mener å ha kurert seg selv med den ene eller andre behandlingsmetoden. Sist i VG 26/6, hvor Vicky Sewart etter kreftbehandling hadde erstattet medisinen mot tilbakefall - tamoksifen - med en egenkomponert diett bestående av bl.a. gurkemeie og frosne bær.
Selv om både gurkemeie og bær helt sikkert kan inngå om en del i et sunt kosthold, er det åpenbart for de aller leste som kan noe om medisin (eller rett og slett bare vitenskaplig metode), at dette ikke kan erstatte kreftmedisin. VGs artikkel tok riktignok med seg noen kritiske kommentarer mot slutten av artikkelen, men helhetsinntrykket ble nok for mange at dette kunne det kanskje være noe i.
I artikkelen om Sewart var det ikke en gang sånn at de som representerte den vitenskapelige konsensusen fikk like mye plass som henne. Kvinnen med kreftdietten var enerådende både i overskrift, bilde og bildetekst og ingress. Kun mot slutten av saken, kommer noen kritiske røster til. Når vi kjenner det journalistiske prinsippet om fallende nyhetsverdi utover i en sak, er dette en ytterst uheldig prioritering. Saken blir kanskje ekstra ille når vi vet at å følge Sewarts eksempel vil øke faren for ny kreftsykdom, noe som i verste fall kan føre til døden.
Når journalistiske ideer om en kunstig balanse, og kanskje en tabloidvennlig “konflikt” får overstyre den kritiske tenkningen og vår beste kunnskap om verden, blir det både i klimasaken, i forhold til alternativ medisin og i en del andre saker slik at helt marginale synspunkter får like stor plass som de synspunktene som representerer den overveldende majoriteten i forskningsmiljøene. Det er åpenbart svært uheldig.
De fleste mennesker setter seg ikke ned og leser vitenskapelige artikler for å sette seg inn i hvordan verden henger sammen. De fleste får sitt bilde av verden dannet av en lang rekke av personlige erfaringer, tilfeldige avisoppslag og nyhetssendinger. Vi får dermed alle dannet oss en mental modell av virkeligheten gjennom en slags akkumulasjon av anekdoter. I og med at ingen av oss er gjennomsnittsmennesker, vil dette fort gi oss alle et skjevt bilde av den verden vi lever i. Det er viktig at media ikke gjør dette enda skjevere.
Massemedia har et viktig demokratisk samfunnsoppdrag med å spre sannferdig informasjon om verden vi lever i, slik at innbyggere kan gjøre sine informerte valg både når de går til stemmeurnene og ellers. For at media skal makte den jobben er det nok ikke nødvendig at journalistene har grundig fagkunnskap innenfor alle de fagfelt de skal skrive om, men de burde kanskje ha bedre kjennskap til vitenskapelig metode, og det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av kunnskap.
