Innlegg i Fylkestinget i Sør-Trøndelag i forbindelse med VG3 i skole for yrkesfagelever som ikke får lærlingeplass. Innstillingen legger vekt på "entreprenørskap" som læringsstrategi for denne gruppen.
Først og fremst vil jeg stille noen prinsipielle spørsmål rundt bruken av såkalt “entreprenørskap” som læringsstrategi.
I en kronikk Onsdag 18. april 2012 i Klassekampen skriver professor ved Avdeling for lærer- og tolkeutdanning, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Gustav Karlsen blant annet om entreprenørskap, og peker på det som en del av en type kunnskapsutvikling som er en del av et nyliberalt styringsregime, som er instrumentelt og primært knyttet til konkurranseevnen i den globaliserte markedsøkonomien. - Dvs. et læringsverktøy med tung økonomisk, politisk og ideologisk ballast i retning av denne tenkingen.
Videre skrev Frode Olav Haara, og Eirik S. Jenssen, som er doktorgradstipendiater i hhvi matematikkdidaktikk og pedagogikk ved Høgskulen i Sogn og Fjordane en kronikk 28. september 2010 i Klassekampen at “Kanskje for å selge ideen om entreprenørskap argumenteres det for at entreprenørskap er så mye mer enn bare elevbedrifter og profitt.”
Entreprenørskap defineres ofte så vidt, skriver de, at det blir et uklart begrep. At handlingsplanen er så lite konkret og flertydig gjør at de spør seg om det er for å tilsløre det egentlige innholdet, i et forsøk på å gjøre entreprenørskap mer spiselig for skolesektoren.
Så peker de på at mange av de brede målene til entreprenørskap - som å utvikle kreative og sosiale evner er noe som alltid har vært en del av skolens formål, mens det som er nytt med entreprenørskap er fokuset på risikovilje som blir sett på som noe entydig positivt.
Med en verden som er kastet ut i ei stor krise på grunn av stor risikovilje blant mennesker som har forvaltet litt for mye av våre felles ressurser, er det kanskje mer betimelig enn noensinne å spørre oss om entreprenørskap er noe skolen burde drive med. Som Haara og Jenssen skriver ”Er det nye danningsidealet å utvikle selvsikre gründere med risikovilje?” Når vi vet at for hver gründer som lykkes, ligger det mange som har gått på trynet med tragiske konsekvenser både for en selv og familie igjen i grøfta bak, er det kanskje et spørsmål om det er dette vi skal lære ungdommene våre.
Entreprenørskap har blitt et motebegrep, og det er vanskelig for mange politikere å gå offentlig ut imot det, tror jeg. Og det er forsket lite på feltet. Forskning som ofte brukes her til lands er en rapport fra Østlandsforskning, som kanskje er mer enn noe annet preget av en hurrastemning ift. temaet. http://www.udir.no/Upload/Rapporter/2008/5/entreprenorskap.pdf
Forutinntatte holdninger lover sjelden bra for forskningsrapportenr - særlig ikke når de i stor grad omtaler deltagernes opplevelser av det de har vært med på - noe som selvsagt vil være svært preget nettopp av denne type stemningsbølger. Hurrastemningen preger nok også svarene de får inn. De konkluderer likevel med at entreprenørskap har
- små positive effekter på elevers opplevelse av egne kreative evner
- små positive effekter på elevers kunnskap om samarbeid.
- små positive effekter på elevers egenvurdering av hvordan de vil opptre når de skal håndtere en konflikt.
- ingen særskilt effekt på elevers vilje til å ta initiativ.
- virker positivt på elevers akademiske selvtillit.
- virker positivt inn på elevers ønske om å bli selvstendig næringsdrivende.
- har positive effekter på elevers trivsel og skolemotivasjon.
Så skriver de at “Ulike aspekter ved opplæring til entreprenørskap gir ulike effekter for karaktersnitt.” Bak dette utsagnet skjuler det seg en interessant opplysning som er litt bortgjemt i rapporten - at deltagere i Ungdomsbedrift/Elevbedrift (som er det mest brukte entreprenørskapsverktøyet) får merkbart dårligere karakterer enn andre.
Så selv på en svært positiv stemningsbølge har entreprenørskap liten effekt på sentrale målsettinger med opplæringen, også når elevene egenevaluerer seg. Samtidig ser vi at de trives bedre noe som er bra, men at de får økt akademisk selvtillit samtidig som de akademiske evnene deres minker i form av dårligere karakterer, viser vel lite annet enn dårligere selvinnsikt, noe som neppe bør være et mål. De mest konkrete målene på læring som ikke er påvirket av motebølger, er altså negative til entreprenørskap.
Østlandsforsknings forskere kommer med en mulig forklaring: “Det er fullt mulig å tenke seg at prosessen med å etablere UB er så tidkrevende at den kan gå utover læringen i andre fag og dermed gi et svakere karaktersnitt.”
I forbindelse med rapporten skrev elev- og lærlingeombud i Oslo, Sigve Indregard, at “Studien er [...] så langt fra dobbeltblindet som man kan komme: Den er ikke engang forsøksvis enkeltblindet. Jeg vil heller beskrive det stikk motsatt: Det er bevisst gjort utvalg som man kan forvente setter entreprenørskaps-entusiastene i et optimalt lys.”, og på tross av det blir resultatet altså i stor grad negativt.
Han beskriver prosessen på følgende vis:
“Entreprenørskap i skolen går inn i en lang rekke av pedagogiske ideer som ser ut til å ha sin opprinnelse i forslagsstillernes visjon om en god skole. Entreprenørskap er foreslått av folk som liker å lage bedrifter. Da må jo alle problemer i skolen kunne løses ved å lage bedrifter der! Det samme skjedde da prosjekt- entusiastene fikk prosjektarbeidsformen inn i læreplanen i 1997.” http://indregard.no/2011/04/26/utbytte/
Prosjektarbeidsformen omtales også av Haara og Jenssen som skriver “I evalueringene etter forrige reform, erfarte man at arbeidsformer som prosjektarbeid i stor grad mislyktes. Læreren abdiserte som kunnskapsformidler og inntok ofte en passiv veilederrolle. Resultatet ble at barna fikk et ansvar for egen læring som de selvsagt ikke var i stand til å ta. Det ble mye aktivitet og lite læring.”
Effekten av entreprenørskap er altså liten, eller i verste fall negativ. Den framstår mer som et ideologisk verktøy for å gi elever et positivt bilde av unge fremadstormende menn og kvinner med blådress i privat sektor, enn et verktøy for læring. - Det er i hvert fall en av få tydelige resultater av satsingen.
Og så kommer vi til hovedpoenget mitt. Den elevgruppen vi her snakker om er elever som av ulike grunner ikke har klart å skaffe seg læreplass. Den statistikken vi har tilgjengelig viser at det i stor grad vil være elever som ikke har de beste karakterene i utgangspunktet. Jeg vil påstå at dette absolutt er den verste elevgruppen man kan utsette for entreprenørskap. De som sliter fra før, skal få dårligere karakterer. De som trenger tett oppfølging må jobbe mer på egen hånd.
Disse elevene trenger en praksisrettet læring med tett oppfølging som ligner på den de vil få i bedrift. De trenger ikke å bli nok en gruppe prøvekaniner i ei kontraproduktiv entreprenørskapssatsing.
