The peace movement lost a foe in Reagan but has gone on to find new friends in today’s Stop the War movement. Women pushing their children in buggies bearing the familiar symbol of the Campaign for Nuclear Disarmament marched last weekend alongside banners proclaiming “We are all Hezbollah now” and Muslim extremists chanting “Oh Jew, the army of Muhammad will return.”
Etter å ha satt tidsperspektivet tar hun lite oppgjør med sine egne oppfattninger fra den tiden. Kanskje var ikke Reagan verdens ondeste mann likevel, kanskje var Sovjetunionen mer aggressive enn det fredsbevegelsen fanget opp. Direkte morsomt blir det når hun beskriver problemene som dukket opp da Tatcher ble statsminister; fredsbevegelsen hadde et sterkt fokus på atomvåpen som ”boysÂ’ toys”.
Det sniker seg etter hvert inn et ubehag i kronikken. Baxter peker på tendensen til den europeiske venstreside til å forstå og overforklare sine venner innen militant islam, til å dukke unna de helt tydelige problemfylte områdene som den islamistiske retorikken reiser.
Ikke ulikt en pågående sak her i Norge, ble også Chelser utestengt og mistenkeliggjort av dem hun i utgangspunktet trodde skulle være på hennes side.
Chesler has fallen out with many old friends in the womenÂ’s movement. They have in effect excommunicated her for writing in right-wing publications in America, but she has found it impossible to get published on the left. There are whispers that she has become paranoid, mad, bonkers, a charge frequently levelled against the handful of women writers who are brave enough to tackle the same theme.
Du som er gamle nok til å hugsa Åge Aleksandersen synga at "Æ syns at Reagan e' en tolling". Kan du ha glede av å analysere din egen religion ?
http://www.timesonline.co.uk/article/0,,2092-2309812.html
The peace movement lost a foe in Reagan but has gone on to find new friends in today’s Stop the War movement. Women pushing their children in buggies bearing the familiar symbol of the Campaign for Nuclear Disarmament marched last weekend alongside banners proclaiming “We are all Hezbollah now” and Muslim extremists chanting “Oh Jew, the army of Muhammad will return.”
Etter å ha satt tidsperspektivet tar hun lite oppgjør med sine egne oppfattninger fra den tiden. Kanskje var ikke Reagan verdens ondeste mann likevel, kanskje var Sovjetunionen mer aggressive enn det fredsbevegelsen fanget opp. Direkte morsomt blir det når hun beskriver problemene som dukket opp da Tatcher ble statsminister; fredsbevegelsen hadde et sterkt fokus på atomvåpen som ”boysÂ’ toys”.
Det sniker seg etter hvert inn et ubehag i kronikken. Baxter peker på tendensen til den europeiske venstreside til å forstå og overforklare sine venner innen militant islam, til å dukke unna de helt tydelige problemfylte områdene som den islamistiske retorikken reiser.
Ikke ulikt en pågående sak her i Norge, ble også Chelser utestengt og mistenkeliggjort av dem hun i utgangspunktet trodde skulle være på hennes side.
Chesler has fallen out with many old friends in the womenÂ’s movement. They have in effect excommunicated her for writing in right-wing publications in America, but she has found it impossible to get published on the left. There are whispers that she has become paranoid, mad, bonkers, a charge frequently levelled against the handful of women writers who are brave enough to tackle the same theme.