Vel, det skal du ha jatilvelferdsstaten. Du er i det minste tilhenger av velferdsstaten av helt åpenbart egoistiske grunner. Selv om din egoisme ikke er rasjonell og langsiktig er det i hvert fall hyggelig at du begrunner velferdsstaten egoistisk, og ikke altruistisk ut fra "fellesskapet" som så mange gjør.
Når det er sagt skal det nevnes at jeg også er ufør. Forskjellen mellom deg og meg er egentlig bare at jeg ikke mottar trygd nå fordi jeg "bare" er 40% ufør og i henhold til velferdsstatens evige visdom får en person som "bare" er 40% ufør nøyaktig NULL uføretrygd. Jeg er altså en av de mange som er blitt dyttet ut av velferdskøen og faller utenfor i velferdsstaten.
Men hvis vi ser bort fra det er jeg prinsipielt motstander av velferdsstaten. Jeg vil altså avskaffe den selv om det medfører at jeg da ikke har krav på noen ytelser fra staten fordi jeg vet at dette er det som gagner meg mest i lengden. Det er altså fullt ut mulig å ha to tanker i hodet samtidig: 1) å tenke på hva som er det beste samfunnet å leve i, og 2) tenke på hvordan overgangen til et slikt samfunn skal være på en mest mulig skånsom måte for de som er blitt gjort avhengig av det nåværende systemet.
Jeg registrer deg at det DU egentlig sier er at du driter en lang i om samfunnet som helhet blir et mye bedre sted, at det fremmer innovasjon som gjør det billigere å leve, innovasjon som løser legemysterier og gjør folk friskere osv. Du er villig til å gi slipp på alt dette (og ikke minst: forhindre alle andre å få del i dette) fordi du vil beholde trygden din. Greit nok, du klarer deg ikke på egenhånd (det gjør ikke jeg heller), men er det virkelig ikke mulig å snakke om et liberalistisk samfunn uten å bruke syke og trygdete som gisler for velferdsstaten?
Vel, det skal du ha jatilvelferdsstaten. Du er i det minste tilhenger av velferdsstaten av helt åpenbart egoistiske grunner. Selv om din egoisme ikke er rasjonell og langsiktig er det i hvert fall hyggelig at du begrunner velferdsstaten egoistisk, og ikke altruistisk ut fra "fellesskapet" som så mange gjør.
Når det er sagt skal det nevnes at jeg også er ufør. Forskjellen mellom deg og meg er egentlig bare at jeg ikke mottar trygd nå fordi jeg "bare" er 40% ufør og i henhold til velferdsstatens evige visdom får en person som "bare" er 40% ufør nøyaktig NULL uføretrygd. Jeg er altså en av de mange som er blitt dyttet ut av velferdskøen og faller utenfor i velferdsstaten.
Men hvis vi ser bort fra det er jeg prinsipielt motstander av velferdsstaten. Jeg vil altså avskaffe den selv om det medfører at jeg da ikke har krav på noen ytelser fra staten fordi jeg vet at dette er det som gagner meg mest i lengden. Det er altså fullt ut mulig å ha to tanker i hodet samtidig: 1) å tenke på hva som er det beste samfunnet å leve i, og 2) tenke på hvordan overgangen til et slikt samfunn skal være på en mest mulig skånsom måte for de som er blitt gjort avhengig av det nåværende systemet.
Jeg registrer deg at det DU egentlig sier er at du driter en lang i om samfunnet som helhet blir et mye bedre sted, at det fremmer innovasjon som gjør det billigere å leve, innovasjon som løser legemysterier og gjør folk friskere osv. Du er villig til å gi slipp på alt dette (og ikke minst: forhindre alle andre å få del i dette) fordi du vil beholde trygden din. Greit nok, du klarer deg ikke på egenhånd (det gjør ikke jeg heller), men er det virkelig ikke mulig å snakke om et liberalistisk samfunn uten å bruke syke og trygdete som gisler for velferdsstaten?