venstresida.net

En annen grunn er forsøket på å "redefinere" gamle titler. Når Tarzan plutselig kom tilbake var det med overskriften "Slik har du aldri sett ham før", med langt hår og mye mer brutal. Riktignok kom det et par utgivelser med en mer tradisjonell Tarzan senere, men disse var innpakket i plast.
Og tegneserier innpakket i plast, særlig om det følger med leker og effekter, har vel det med å støte fra seg de fleste lesergruppene over en viss alder.

For barneseriers del var enkelte av dem tegnet av en enkelt person, som Bobo, Pellefant, Bamse og Dennis. Når disse slutter er det vanskelig for andre å overta. Tom og Jerry, i tillegg til Mikke Mus og donaldpocket, virker i stor grad masseprodusert og billig sammenlignet med hva som ble utgitt tidligere. Se også på pocketbøkene om Avengers som kom ut for et par år siden. Det føles bare ikke helt som det gode gamle.

I tillegg har det kommet et kunstig skille mellom superheltserier for barn (Kids-utgivelsene og tidligere blader basert på animerte serier) og superheltserier for litt eldre, som gjerne tar seg selv litt vel seriøst. Muligens en påvirkning fra bl.a. Nolans Batman. Dette reflekteres også i tegningene, som fremstår som langt mindre tradisjonelle tegneserieaktige, og mer realistiske. Mens superseriene for barn selvsagt viser tendenser i motsatt retning.

Må tilstå at jeg selv har fått mindre og mindre sans for superheltfilmene til Fox de senere årene, spesielt X-Men (FF er en annen historie). Om det er disse filmene den yngre generasjon forbinder med tegneseriene, kan jeg godt forstå at de ikke slår helt an. Og faktisk har filmene også påvirket tegneseriene i denne retning, og ikke at det gode etter egen mening. Grovt sett kan man si at kvalitetens til Marvels klassiske serier begynte å gå nedover etter Secret Wars på 80-tallet. Noe av forklaringen er ønsket om å "gjenoppfinne" seriefigurene for å tiltrekke seg nye lesere, og de støter dermed fra seg eldre lesere uten at de samtidig lykkes med det førstnevnte.

Marvels Ultimate-utgivelser viser også tendensen de siste årene til økt fokus på såkalt sosialrealisme, samtidig som man forsøker å tiltrekke seg yngre lesere ved å gjøre bl.a. Fantastiske Fire til tenåringer, og i de opprinnelige marveluniverset blir crossovers og store begivenheter regelen snarere enn unntaket, og politikk blir i stadig større grad synligere, noe vi ser i f.eks. Civil War. Jeg vet i alle fall at om jeg selv fremdeles gikk på barneskolen, ville ikke disse politiserte historiene ha tiltrukket meg det minste. De tilgjort "hippe" faktorene som skal tale "ungdommens språk" i Ultimate universet fremstår også som noe krampaktig. Men visstnok har dette universet nå pensjonert seg.

Andre tendenser, særlig i Marvel; drepe kjente figurer, og senere la dem gjenoppstå. Igjen og igjen. Ideen om at historien er det viktigste, og tegningene kommer i annen rekke. Resultatet er tegninger som bare er ræva, og en påminnelse om at en god historie kan forringes av en god tegner, mens en dårlig historie kan piffes opp med en god tegner. Se bare på (igjen ifølge min egen ærlige subjektive mening) det makkverket av en utgivelse kalt Hulk: Grå. Sammenlign så denne med perioden da f.eks. Sal Buscema var tegner. Men som de av historiene fra The Rampaging Hulk som ble utgitt i Norge viser, kan som sagt selv gode tegninger ikke redde en historie som skuffer. Men disse var vel i større grad inspirert av TV-serien, og skilte seg derfor fra de forventingene leserne av "vanlige" Hulk hadde.

De tradisjonelle og relativt tynne heftene med stift i midten forsvinner. Papirformatet for de få gjenlevende bladene med stift var av en type glanset papir som etterlot fettflekker etter fingrene når man bladde i dem. Samtidig sluttet man med månedshefter og satset heller på sjeldnere og langt tykkere og limfreste utgivelser. Heller ikke noe jeg hadde hatt råd til dersom jeg var en gutt i dag, da kun vanlige hefter var innenfor rekkevidde for barnas lommepenger. Tegneseriebøker med stive permer seg flott ut, men om de kun er tilgjengelige i mer velutvalgte bokbutikker og via søk på nettet, er det ikke så mange som oppdager dem med mindre de leter etter dem.

Darkness, Witchblade, Spawn og lignende ble fjernet fra bladhyllene i dagligvarebutikker etter påtrykk fra Barnavakten, mens de i de gjenværende utsalgsstedene ble innpakket i plast for å skåne skjøre barnesinn. Lett tilgjengelighet i kolonialbutikker, kiosker og bensinstasjoner var jo en av hovedgrunnene til at tegneserier hadde en slik sterk posisjon i landet.
De mer "intellektuelle" tegneseriene er i dag også utelukkende tilgjengelige i spesialbutikker og på nettet, samt noen få velutstyrte narvesenkiosker.

Tegneseriemarkedet i Amerika ble utsatt for stadig "reboots", og ikke før hadde man vennet seg til det nye før forlaget på nytt gikk i gang med ommøblering av tegneserieuniverset i håp om å tiltrekke seg nye lesere, og oppnådde det motsatte.

Se også på forumet til VG. For bar et tiår siden var det masse aktivitet i forumet "Tegneserier". I dag er det nesten helt dødt. Dette gjenspeiler trolig trenden i dagens marked. Jo færre tilgjengelige titler, desto mindre interesse og færre introduksjoner, som igjen gir seg utslag i mindre utvalg.

Noe av det mest utilgivelige som ble gjort de seneste årene med hensyn til Spider-Man, Hulk og X-Men her til lands var at de utgav de samme historiene flere ganger etter hverandre i stedet for å satse på uutgitt materiale. Det samme skjedde med Conan (og Tommy og Tigern, og Larsons gale verden), hvor det ble trykt stadige repriser før bladet omsider gikk inn. Som om man ville tyne mest mulig ut av lojale fans før de omsider gikk lei. Hulk var visstnok et av de mest populære bladene i Norge på 80-tallet, men da man begynte å slippe opp for materiale og på ny begynte å utgi historiene til Herb Trimpe, mange av dem repriser, begynte salgstallene å falle. Etter at Marvel mistet Conan (og før den tid Star Wars) til Dark Horse, var ikke historiene lenger de samme og føltes heller ikke slik. Det var vel også Marvel som ga ut Transformers, men igjen så er det ikke så mye Norge kan gjøre når materiale fra opprinnelseslandene forsvinner. At det også ble trykt en del fra England, som hadde langt mindre imponerende tegnere, kan også ha hatt sitt å si. Husker da Transformers vendte tilbake til norske butikkhyller for noen år siden. Da hadde man gått bort fra tradisjonell håndfaring og tatt i bruk farging via datamaskin. Og det syntes. Fikk vondt i øynene etter bare et par sider, og igjen var alle de nostalgiske faktorene forsvunnet til fordel for et mer oppdatert innhold som tydeligvis ikke klarte å fenge interessen til målgruppen.

Forlag som overtok serier fra andre forlag, og nye redaktører, har trolig også hatt sitt å si. Egmont, spesielt i Danmark, har ikke akkurat forsøkt å satse på serier utover Billy og Donald den senere tid.

I tillegg til det som er nevnt i blogginnlegget og kommentarene er det nok enda flere grunner som kan føyes til når man skal forsøke å forklare hvorfor tegneseriene i så stor grad har forsvunnet fra markedet. En gang i tiden var det like utenkelig at de skulle forsvinne som at avisen ikke skulle komme ut hver dag. Men resultatet er dessverre det samme. Virker som om bladene slår følge med både de gamle pulpmagasinene i USA og tegnefilmene som ble solgt som korte forfilmer før hovedfilmen på kino.

Det eneste håpet som gjenstår er juleheftene, og at vi der kan oppleve utgivelser av den de eldre versjonene av Tarzan, Batman/Lynvingen og Superman før utviklingen gikk feil retning, og kanskje også Marvel av den gamle typen. Det burde da fremdeles finnes materiale her som enda ikke er utgitt. Til og med stoff som er relatert til jul. Og selv om noe av de skulle ha vært utgitt for flere tiår siden, vil det i det minste fremstå som nytt for de yngre leserne. Men det forutsetter selvsagt at forlagene som gir ut julehefter våger å satse i det minste en gang i året på titler som en gang var store her til lands.