Lokale lønnsforhandlinger - høstens hesligste eventyr

Hver høst begynner den samme prosessen. Ansatte og ledelse rundt omkring på haugevis av offentlige institusjoner bruker tusener av arbeidstimer på å fordele noen millioner som er satt av i de sentrale lønnsforhandlingene. Mange steder foregår det på den måten at man leverer lange navnelister med enkeltpersoner hvor ledelse og fagorganisasjoner stiller hver sine krav. Dette er problematisk på mange måter.

- Hvem er det som på noe som helst vis kan objektivt avgjøre at en eller annen person gjør en så eller så mye "bedre" jobb enn en annen etter et knippe vage kriterier i en eller annen lokal lønnspolitikk? Det kan ingen. Derfor blir slike forhandlinger fort synsing og trynefaktor uansett hvor gode intensjonene er. Dette kunne man unngått ved å fordele på grupper og stillingskoder heller enn enkeltpersoner, men da kunne man like godt fordelt pengene sentralt.

- Konsekvensen av dette blir at det skapes skjevheter, misnøye og dårlig arbeidsmiljø. Jeg vil påstå at det i stor grad motvirker det som er en del av den offisielle begrunnelsen - å skape motivasjon. I tillegg er det en ekstremt byråkratisk og ressursintensiv måte å fordele lønn på. Ta det sentralt og fordel på grupper slik at vi får lik lønn for likt arbeid. Det har vi ikke i Norge i dag, og lokale forhandlinger er en del av årsaken.

- Det overrasker meg at en del fagforeninger ønsker seg lokale tillegg. En ting er at kollektive forhandlinger er hele utgangspunktet for fagbevegelsen - sammen står man sterkere iht arbeidsgiver som ellers vil være mye mektigere. Et annet moment er at man selvsagt ikke har streikerett i lokale forhandlnger, noe som vil bety at ledelsens maktposisjon styrkes overfor foreningene.

- Ny statistikk viser også at det er et stort flertall i befolkningen som er imot resultatlønn, og det er økende. Likevel får vi det altså, og jeg tror mange fagforeninger fører en politikk som er mot medlemmenes ønsker.

- I privat sektor kan lokale forhandlinger være nødvendige fordi ulike bedrifter har ulike overskudd som de ansatte som faktisk har skapt verdiene selvsagt fortjener å kunne få seg en bit av, men i offentlig sektor ser jeg ingen grunn til å ha et slikt system.

Jeg er intervjuet om saken i siste nummer av Høgskoleavisa sammen med to andre NTL-tillitsvalgte. Les intervjuet under (klikk på bildet for større versjon):

Faksimile fra Høgskoleavisa.

Reply

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering