For den som har fulgt latinamerikansk politikk en stund, er det åpenbart at Colombia er et nøkkelland for regionens framtid.
En adbust i klassisk stil, viser baksiden av bananen. (Som her er representant for nordamerikansk storkapitals virksomhet i Latin-Amerika.)
Kontinentet har i hele det forrige århundre levd i skyggen av sin mektige nabo i nord, og er blitt plaget med stadige diktatur, statskupp og autoritære og helkorrupte styrer holdt på plass av nevnte nabo og de store næringsinteressene representert ved USA-selskaper som United Fruit Company. (Slike selskaper er selvsagt avhengige av "vennligsinnede" regimer for å kunne føre mesteparten av verdiene av de rike naturressursene til kontinentet nordover, mot at de finansierer en liten overklasse sør for grensa som holder folket nede.) Et klassisk eksempel på imperialismens mange ansikter for å si det sånn, og en interessant parallell til Sovjetunionens "innflytelsessfære" i Øst-Europa.
Etter den kalde krigens slutt, og etter at USA etter hvert er blitt svekket som global supermakt, og er blitt tvunget til å flytte fokuset til andre deler av verden har det feid en aldri så liten frihetens vind over kontinentet. Stadig flere radikale presidenter og regjeringer er valgt inn over hele kontinentet, som har hatt fokus på både sosial utjevning, at landets ressurser skal komme befolkningen til gode, på økt sjølstendighet i utenrikspolitikken, og på latinamerikansk samarbeid på regionens egne premisser. Med et trist unntak av kuppet i Honduras i fjor har denne utviklingen i liten grad blitt stoppet av kupp eller andre udemokratiske maktmidler.
Landet som likevel har sett ut til å stå fjellstøtt på den gamle linja har vært Colombia. Med en så tydelig rolle som USAs utstrakte arm i regionen, har Colombia under Alvaro Uribe fått kallenavnet "Latin-Amerikas Israel". Uribe, som i følge CIA tidligere jobbet for narkobaronen Pablo Escobar, har opprettholdt den dårlig skulte tradisjonen med amerikansk militær støtte i en såkalt "war on drugs", som i realiteten brukes til å slåss mot venstreorientert gerilja, samtidig som han har samarbeidet med høyreekstreme paramilitære styrker i å undertrykke andre opposisjonelle.
Pablo Escobar (venstre) og Alvaro Uribe.
Les mer om Colombias historie her.
Men nå ser det altså ut til at denne bastionen kan slå sprekker. Etter at Uribes forsøk på å få gå på en tredje periode mislyktes, er det nå tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos som stiller for Uribes parti. Men Santos har falt etter på meningsmålingene fram mot valget 30. mai.
Matematikeren, og den tidligere Bogota-ordføreren Antanas Mockus som stiller for Det Grønne Partiet, har svingt seg opp i en solid ledelse, og har kommet med tydelige signaler på en ny kurs.
Antanas Mockus i en marsj fra 6. mars.
Til tross for at Colombia altså er et land med lange høyreautoritære tradisjoner, og at Mockus i likhet med motkandidaten utrykker seg svært moderat i valgkampen og naturlig nok er forsiktig med å komme med uttalelser som kan skremme bort potensielle velgere, uttalte han i et intervju til La Zeta Radio at han beundret sider ved Venezuelas president Hugo Chavez.
I likhet med enkelte andre land så skremmes det ofte med Hugo Chavez i forhold til venstrekandidater (selv om Chavez tydeligvis ikke skremmer de venezuelanske velgerne). Slik sett er det litt oppsiktsvekkende at Mockus våget å komme med en slik uttalelse. Så modererte han seg også senere, og sa han burde sagt "respekterer" heller enn "beundrer" for å møte det forutsigbare angrepet fra høyresida.
Det ser likevel ikke ut til å ha skremt Colombias velgere. Mockus har nå en klar ledelse på alle de siste meningsmålingene. En meningsmåling fra midt i april viser at Mockus leder med 38 % mot 29 % for Santos i første valgomgang. I en andre omgang 20. juni, ville resultatet blitt 50 % mot 37 % til Santos.
To senere meningsmålinger viser 52 % til Mockus mot 30.5 til Santos og 50 % til Mockus mot 43 % til Santos. Det virker altså som om Mockus holder godt stand, og kanskje til og med styrker seg fram mot valget.
Mockus' tilhengere mobiliserer også stort og dominerer bybildet i Bogota.
Hva vil så skje i Colombia med Mockus bak rattet? Det er kanskje ikke så godt å si, siden han som sagt er rimelig moderat og forsiktig i uttalelsene sine. Det blir nok neppe noen revolusjon, men en ting som er rimelig sikkert er at Colombia vil kunne slippe båndene til USA noe, og tilnære seg, og delta mer i integreringsprosessen resten av regionen nå er inne i. Det borger for et fredligere og mer stabilt Latin-Amerika.
Et svekket FARC som møtes av en litt mykere hånd enn den Uribe har vært villig til å vise, vil kanskje også ha potensial til å bringe oss litt nærmere slutten på den flere tiår lange ødeleggende konflikten på en måte som også kan bilegge noe av det opprinnelige grunnlaget for den. Dersom dette kobles med en noe fastere hånd mot de paramilitære styrkene som fortsatt terroriserer fagforeningsaktivister, studenter (bl.a. studentorganisasjonen ACEU som fikk studentenes fredspris i 2005) og andre som slåss for sosial rettferdighet rundt om i landet, vil det kune bidra til en prosess som legger til rette for forsoning og en bedre framtid for alle Colombianere.
Vi får håpe på det beste.
