Jeg hudfletter Ola Borten Moe i dagens VG. Enjoy:

Det kunne vært en slags morsom ironi i at Ola Borten Moes kronikk om Maria Amelie-saken “Følelsesrytteri” (21/1) kom på trykk i VG dagen før avisen hadde et større oppslag om “Bondebevegelsens brune fortid” og tre dagen før Emberland og Simonsen (HL-senteret) hadde kronikken “Senterpatiet, jødehat og nazisme”, hadde ikke temaet vært så stygt.

Ola Borten Moe – aktuell som kommende nestleder i Sp – har nemlig over flere år nå kommet med utspill som ved første øyekast kan virke som tilfeldige utslag av “løs kanon”-tendenser, men som ved nærmere ettersyn peker i en retning. Borten Moe er selvsagt ingen nazist, slik mange i Bondepartiet var i mellomkrigstiden og under krigen, men han er åpenbart en sjåvinist.

I Adresseavisen før valget i 2009, lanserte han ideen “tenk norsk”, hvor han kritiserte asylpolitikken med velkjente tomme Frp-fraser som “misforstått snillisme og kulturrelativisme”, og langet ut mot muslimer med en gruppetenkning som fikk Frps Tord Lien til å komme med “all mulig ros”. Når du kommer med innvandringspolitiske utspill som får selv Aps Arild Stokkan-Grande til å ta sterk avstand, og utbryte at “– Slike utspill skaper avstand og frykt”, da befinner du deg ikke lenger i det politiske sentrum.

FORSKJELL PÅ FOLK: Mens Zelaya(til høyre) ble styrtet, får Lobo nå støtte til å innføre åpning for flere presidentperioder.

Etter kuppet i Honduras var det mange artikler og stor debatt om temaet her på Venstresida.net (se på slutten av denne saken).

Noe av det som overrasket meg den gang var at enkelte som kalte seg “liberale” faktisk forsvarte kuppet, og kjøpte de dårlige unnskyldningene kuppmakerne hadde for aksjonene sine.

De siste dagene har jeg hatt en kjapp replikkveksling med en stortingsrepresentant fra Frp i nordfylkets hovedorgan, Trønder-Avisa, om kraftsituasjonen i Midt-Norge. Du vil sikkert kjenne igjen argumentasjonen herfra.

En slags aggregering av to blogginnlegg, resulterte i dette innlegget i Avisa Sør-Trøndelag 18/1 2011

De stemmeløse
Maria Amelie har det siste året gitt en stemme til de stemmløse og et ansikt til de ansiktsløse.

I de siste tiårene har det blitt kjørt en stadig tøffere kampanje mot innvandrere og asylsøkere. Disse menneskene har opp gjennom årene fått skylda for alt fra kriminalitet til høye strømpriser og bak ligger den infernalske gruppetenkingen hvor vi deler mennesker inn i kategorier hvor vi kan definere et "oss" og et "dem".

For første (og muligens siste, hvem vet?) gang brukte jeg i dag powerpoint på en fysikkforelesning. Mest fordi det var så mye pratestoff - historien om atomfysikk fram tom. Rutherford (men ikke Bohr - kvantefysikken får vente til neste forelesning). Men altså - siden slidsa lå der, kan jeg jo likegodt dele de ut til den store verden - så værsågod:

Vi har en umenneskelig måte å behandle en stor del flykninger og asylsøkere her i Norge. Som jeg skrev i forrige tekst er det mulig til en viss grad å få støtte til det, all den tid man lukkes med å snakke om disse menneskene som en stor uformelig “gruppe” som ofte omtales i samme åndedrag som kriminelle, terrorister etc.

Den store nyhetssaken i dag er at Maria Amelie, som kjent ble pågrepet av politiet i natt etter et foredrag på Nansenskolen på Lillehammer og kjørt rett til mottaket på Gardermoen.

Amelies samboer Eivind Trædal er naturlig nok opprørt og skriver i en kommentar om pågripelsen: "Som en forbryter var hun satt i lenker av ikke mindre enn åtte politimenn, for åpen gate i Lillehammer. Tre timer etter å ha fått avslag på asylsøknaden sin, stadig uten begrunnelse. Hun ble straks kjørt mot Gardermoen, der ventemottaket ligger helt ved enden av rullebanen. Nacht undt nebel."

Mandag og tirsdag denne uken var jeg på det sagnomsuste Trøndelagsmøtet. Personlig syntes jeg foredragene var litt vel preget av festtaler fulle med floskler og folk fra ulike bedrifter og organisasjoner som stort sett brukte sin tilmålte tid til å skryte av arbeidet til de samme bedriftene/organisasjonene.

På oppfordring fra LO-Aktuelt tok min fagforeningskollega og jeg og skrev om Klassekampenkronikken litt for å tilpasse den et fagforeningsblad, og den står nå på trykk i siste nummer av LO-Aktuelt: http://www.frifagbevegelse.no/meninger/article5451456.ece

Den største forskjellen fra tidligere utgaver er oppfordringen til LO i de siste par avsnittene om å ta kampen for forskningsfrihet på alvor.