
Manifest forlag har nylig gitt ut Jon Michelets "Brev fra de troende", hvor han reflekterer rundt spørsmål om tro og tvil. Boken har fått en blandet mottagelse, men selv syntes jeg den var befriende nyansert og reflektert.
Morrabla’
Det synes tydeligvis ikke Maria K. Slotnæs i Morgenbladet. Hun kritiserer Michelet for latskap når hun bl.a. skriver:
"Michelet mister pusten før han har begynt. Istedenfor å lese, skryter han av at det teoretiske aldri har vært hans sterke side, og at livet dessverre er for kort – til å lese. Michelet tar seg ikke tid til å meditere over tekststedene han blir henvist til av de troende."
For meg virker det som om Slotnæs her anmelder den første fjerdedelen av boka, og ikke hele – for Michelet leser da vitterlig (blant annet Edvard Hoem), og reflekterer over det han leser, om han ikke mediterer i bokstavelig forstand. Det Slotnæs har rett i, er at Michelet ikke setter seg ned og leser alle de religiøse skriftene han blir anbefalt av ymse kristenfolk som skriver til ham. Det synes jeg personlig han gjør rett i. Og Michelet har åpenbart rett i at livet faktisk er for kort til å lese alt som er, og blir, skrevet.








