I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet.
Den kan lastes ned her: https://www.ntl.no/nyheter?p_document_id=133809
Arbeidet var lærerikt. En av de tingene jeg lærte av det var: Ikke kast noe, du får nok bruk for det en vakker dag.
PANEL: Fra paneldebatt i regi av ProtestPub/New University Norway. (Foto: S. Heidari/Sosiologisk Poliklinikk)
I forbindelse med at jeg skal sitte i en paneldebatt på Samfundet 9.3 ble jeg utfordret av Under Dusken til å skrive et kort leserinnlegg til nummeret som skulle komme ut rett før debatten. Det kunne jeg ikke takke nei til, og selv om det ble gjort på kort tid, fikk jeg forhåpentligvis fram et par
Et dyrere og dårligere universitet
Den økonomiske modellen til Christopher Hood passer stadig bedre på norske universitet. Det er problematisk
De reformene vi når ser akademia gjennomgå skjer ikke uavhengig av resten av samfunnet. De er en integrert del av den trenden vi har sett i flere tiår hvor offentlig sektor styres etter en nyliberal økonomisk modell. Denne modellen har gjerne blitt kalt New Public Management (NPM).
Begrepet ble først tatt i bruk av Christopher Hood i 1991, om en rekke omorganiseringer han så, som med utgangspunkt i Thatchers Storbritannia har spredt seg også til Norge. Hood gir en beskrivelse av NPM bestående av sju doktriner. En nøktern gjennomgang vil vise at mye av nyere tids universitetsreformer passer svært godt inn i Hoods skjema:
I siste nummer av studentavisa Under Dusken dukker jeg opp hele to ganger. Den første er for å gi uttrykk for en fortsatt bekymring for at fusjonsprosessen rundt NTNU skal bidra til en svekkelse av bredden i tilbud som gis til studentene, både faglig, pedagogisk og langs linjen teori/praksis.
Dette var et sentralt poeng jeg tok opp i en kronikk i Adresseavisen alerede for over et år siden (http://venstresida.net/?q=node/3678), og i en innledning for TPF for litt kortere siden (http://venstresida.net/?q=node/3755) Faren ser dessverre ikke ut til å ha blitt mindre.
Adresseavisen har laget en sak om administrasjonskuttene ved NTNU, hvor jeg sier et par ord om den bakvendte logikken (se faksimile).
Vi har allerede hatt sykmeldinger pga. overarbeid på nøkkelpersoner inn mot denne fusjonsprosessen, og mellomlederne har ikke tid til oppfølging av alle de prosessene som nå skal gå samtidig.
Konsekvensene kan bli tut og kjør hvor ingen tør ta avgjørelser om hva som skal nedprioriteres, ansvaret blir skjøvet nedover i hierarkiet, masse blir gjort i hurten og sturten uten skikkelige prosesser og haugevis av ansatte blir overarbeidet. Dette skjer jo til alt overmål i en tilsettingsstopp.
Hele saken ligger bak betalingsmuren her: https://t.co/Ql4qGBmIvu
Se også forrige post, Sparereform, på: http://venstresida.net/?q=node/3785
Innlegg i Universitetsavisa 14.2.2016. Klikk på faksimile for å komme dit.
Vi har vært heldige vi som gikk inn i NTNU-fusjonen. Det har NTNUs rektor slått fast flere ganger. Dette er nemlig ingen sparereform. Det er ingen omstilling for å kutte utgiftene, men en endring som skal bedre kvaliteten.
Faksimile fra Klassekampen 8.2.2016
Det er en problemstilling som har vært bærende for meg hele veien i fusjonsprosessen mellom HiST, HiÅ, HiG og NTNU - det er at den ikke må føre til at mangfoldet vi tilbyr studentene blir mindre. Det må ikke bety at verken de mer teoritunge eller de mer praksisorienterte studiene mister noe av særpreget sitt. Resultatet av det vil være at færre studenter vil kunne finne et tilbud som passer dem, og vi vil ha et snevrere tilfang av ulike typer kandidater å tilby samfunnet etter endt studieløp.
Regjeringspartiene H og Frp har sammen med støttepartiene V og KrF vedtatt å “hjelpe” staten med å “avbyråkratisere seg”. Det gjør de rett og slett med å skjære flatt 0,6% av budsjettene i hele statlig sektor årlig. Her spiller de naturlig nok på fordommer som finnes i deler av befolkningen om en byråkratisk og ineffektiv offentlig sektor.
Etter at Egmont begynte å utgi en ny serie med det tradisjonsrike navnet “Beste historier (fra Donald Duck & Co)” har de i motsetning til den opprinnelige serien fra 80-tallet ikke gitt ut Barks-serier, men heller de beste seriene fra de “nest mest kjente” nyere serieskaperne. De fleste relativt nylig utgitt i andre formater.
Den siste utgivelsen skiller seg derimot litt ut. Den har tittelen “Lær matte med Donald” og er i all hovedsak en reutgivelse av “Donald i matemagiland” (her med tittelen “Donald i det matemagiske landet”) sammen med noen oppgaver og kortere historier.
