For noen år siden tok jeg et 30 studiepoengskurs i arbeiderbevegelsens historie. I etterkant la jeg også ut noen oppgaver jeg hadde skrevet til faget, som poster på dette nettstedet. Men det slo meg plutselig at det var et par som bare var blitt liggende igjen på harddisken (eller i skyen strengt tatt), så har har dere en av dem - en vurdering av bruken av "den norske modellen", utviklingstrekk og tendenser som kan true den.

Den norske modellen i den politiske debatten
Som vi skal se, eksisterer det ingen monolittisk enighet omkring hva som ligger i begrepene “den norske forhandlingsmodellen”, eller bare “den norske modellen”, og hvorvidt dette er noe annet enn “den nordiske modellen”, men det er åpenbart både likhetstrekk og forskjeller mellom de nordiske landene. I tillegg er deler av det vi ofte regner inn i den norske modellen, nemlig oppbyggingen av, og eksistensen av en velferdsstat, i større eller mindre grad fellestrekk i alle de vesteuropeiske landene etter andre verdenskrig.

Nyere politisk, og kanskje også polemisk, debatt har ført begrepet “den norske modellen” opp på den offentlige dagsorden. Siv Jensen angrep modellen i sin landsmøtetale i 2013, men klarte i etterkant ikke å gjøre rede for hva modellen var. (VG 2013) Høyres Torbjørn Røe Isaksen på sin side pekte i en kronikk på NRK Ytring på at “Det er påfallende at særlig Arbeiderpartiet har sluttet å snakke om den nordiske modellen og begynt å snakke om den norske i stedet”. Videre definerer han modellen gjennom tre punkter: en åpen økonomi, en stor skattefinansiert offentlig sektor med universelle velferdsgoder, og trepartssamarbeid i arbeidslivet. Isaksen fortsetter deretter med å argumentere for at “den norske modellen” er et partipolitisk felleseie som venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet ikke kan ta til inntekt for sin politikk (Isaksen 2013).

En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.

Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Oppslag i klassekampen 8.9.2016

De siste månedene har det vært en del debatt om NTNUs planlagte deltagelse på en reise til Israel for å etablere forskningssamarbeid med Israelske forskningsmiljø. I den forbindelse var jeg, på vegne av NTL i Klassekampen den 8.9, hvor jeg i hovedsak kritiserte NTNUs manglende vilje til å overhode gjøre en etisk vurdering av saken før de drar i vei, noe som fikk støtte fra den forskningsetiske komiteen (se faksimile i bunnen av saken). I det følgende vil jeg begrunne litt mer, både hvorfor en slik vurdering er nødvendig, samt hvorfor den bør ende opp med at man bør avstå fra dette samarbeidet.

I dagens Fokus-tekst i Klassekampen fortsetter jeg den stolte tradisjonen "selvpisking". Denne gang på vegne av oss ateister.

Klikk på faksimilen for å lese den i større versjon, eller lest teksten under.

En bedre religionskritikk

Ikke så rent sjelden kommer det påstander om at venstresiden ikke tør eller vil kritisere religion. Dette blir innimellom fulgt av anklager om at religionskritikk fort møtes med rasismeanklager. Som religionskritisk ateist føler jeg selv sjelden på det problemet, men innimellom føler jeg et ubehag med en del argumenter som framstilles som religionskritikk. Den kan nemlig også være rasistisk.

De genetiske ulikhetene mellom mennesker er så små at det ikke gir mening å snakke om "raser" (underarter) i noen biologisk forstand. Det betyr selvsagt ikke at rasisme ikke finnes. De fleste moderne rasismedefinisjoner knytter ikke rasisme opp til biologi, men til en oppdeling av mennesker i grupper som gis negative essensielle trekk (se. f.eks. Bangstad&Døving "Hva er rasisme?"). Disse gruppene kan gjerne være religiøse eller kulturelle så lenge religionen eller kulturen gis like entydig definisjonsmakt som "rase" tidligere gjorde. Et godt eksempel på dette er når demografi dras inn i debatter rundt innvandring og religion og selv ufødte barn dermed tillegges bestemte holdninger og egenskaper. Undersøkelser viser dessverre at rasistiske oppfatninger fortsatt er ganske utbredt i Norge (se f.eks. HL-senterets "Antisemittisme i Norge").

Jeg har tidligere uttalt meg kritisk om de mulige konsekvensene NTNU-fusjonen får for de treårige ingeniørutdanningene.
Les her: http://venstresida.net/?q=node/3807

Nå kjører Universitetsavisa en oppdatering etter det er bestemt at de aktuelle fagmiljøene i første omgang skal flytte inn i det nybygde teknologibygget: http://www.universitetsavisa.no/campus/2016/08/11/Teknologimilj%C3%B8er-...

Informasjonen vi får gjennom sosiale medier baseres ofte på tidligere klikk. Da er vi på vei inn i en verden hvor vi strykes medhårs, og får bekreftet våre verdensbilder og fordommer.

Nylig kom meldingen om at noen aviser planlegger å levere skreddersydde nyhetssider tilpasset individuelle lesere ved hjelp av ulike data-algoritmer. Der følger de en vei som både bl.a. Google og Facebook har gått opp før.

Fra Dag Solstad-utstillingen som i dag pågår på Sandefjord Bibliotek.

Siden alle driver og feirer Dag Solstads 75-årsdag, kan jeg (noget forsinket til å gå inn i den den gang løpende debatten om boken må innrømmes) presentere 11 lærdommer fra Solstads siste roman.

As anybody not hiding under a bush the past few weeks probably have noticed, there has been a massive coup attempt from the PLP (Parliamentary Labour Party) to oust popular Labour leader Jeremy Corbyn, elected last year by 60% of Labour members and registered supporters.

I min forrige oppdatering om Brexit-kampanjen advarte jeg norske EU-motstandere mot å se Brexit-kampanjen med utgangspunkt i norsk EU-debatt. Dessverre ser jeg enkelte tegn til at noen gjør nettopp det. Derfor kan det være greit med en liten faktaoppdatering.

Brexit, men neppe Lexit
Så har det britiske folket talt - de vil ut av EU. Eller - strengt tatt er det det engelske og walisiske folket som har talt akkurat det. Det skotske og nord-irske ønsket å forbli i EU, så får vi se om det får noen konsekvenser etter hvert.