
I likhet med de fleste andre kjenner jeg først og fremst opplysningstid-tenkeren Voltaire fra ytringsfrihet-feilsitatet som folk slenger rundt seg i tide og utide. (Det om uenig, men sloss til min død osv. og nei - Voltaire sa aldri det.)
Men i disse koronatider hvor man blir sittende mye inne, dukker jo anledningen stadig opp til å kikke litt i noen av alle de bøkene du har kjøpt for en slikk og ingenting på antikvariat for 10 år siden og hatt stående urørte i bokhylla siden da.
Så da plukket jeg opp et gammelt eksemplar av Voltaires biografi om svenskekongen Karl XII fra hylla. Sa jeg biografi? Nei - hagiografi er nok det rette begrepet her.
Og det første som slår meg er hvor brunt mye av det Voltaire lirer av seg lyder.
Først kan vi jo se på den essensialistiske måten han kategoriserer innbyggere av ulike land på. Om svenskene skriver han f.eks.
Svenskene er velskapte folk. De er kraftige, smidige, i stand til å tåle strengt arbeid, sult og nød. De er fødte krigere, stolte og heller tapre enn vinnskiplige...
Det er formelig så man kan høre Øvre Richter Frich mase om "Den blonde kjempe" i bakgrunnen.







