På trykk i Klassekampen 4.5. (Mitt tilsvar til Pål Steigans innlegg fra 30.4.) Jeg koster på meg noen fotnoter i denne nettversjonen.
Pål Steigan er ikke så glad i å snakke om kildekritikk 30. april. Han vil heller snakke om boka jeg ga ut i 2014, om at jeg lever i Kardemomme by, og at jeg forsvarer folk som Hillary Clinton og Francois Hollande. Stråmenn, tror jeg dette kalles.
I Steigans verden tror du enten på Kardemommeby eller en verden der myndigheter stadig lar sivile bli drept under «falske flagg» for å fremme sine politiske agendaer.
Slik fungerer heldigvis ikke virkeligheten. Det finnes nok av virkelige maktstrukturer som fortjener et kritisk søkelys. Panama-papers og Vimpelcom-saken er to eksempler. Steigans problem er at han ikke evner å skille mellom slike og spekulativt sludder. Derfor er det ikke Steigan og likesinnede som graver fram dette virkelige snusket. De er opptatt med «møkkagraving» på feil jorde.[1]
Nå forsøker Steigan å trekke seg fra sine påstander om terrorangrepene i Paris og Brussel. Det er bra, men han unnlater hendig å nevne at han eksplisitt slo fast at «IS er det falske flagget» – det vil si at noen andre enn islamistene i IS egentlig står bak. Og han sier altså at vestlige etterretningstjenester sitter på kunnskap som gjør at de kunne stoppet angrepene, men at de likevel ikke gjør det.



I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet. 







