venstresida.net - Den klassiske oppskriften på katastrofe - Kommentarer

Nei. De rødes mål er å

ronny — Mon, 25 Jan 2016 11:45:20 +0100

Nei. De rødes mål er å fjerne sosiale ulikheter. Et annet mål er å se folk som mennesker uavhengig av hvor de kommer fra.

Basert på din kommentar kan jeg kjapt anta 1) Du aner ikke hva en "sosialist" og "sosialisme" er for noe. 2) Du har en svært mangelfull kunnskap om bakgrunnen for og årsakene til migrasjon, krig og dagens flyktningesituasjon, og antagelig en viss manglende evne til empati. Det er i det store og hele ditt problem, men kan selvsagt også bli et problem for andre mennesker du møter på din vei. Jeg ønsker deg derfor god bedring.

De rødes mål er å fylle

Hater sosialister — Mon, 25 Jan 2016 11:28:34 +0100

De rødes mål er å fylle europa med "flyktninger"
Blir så kvalm av dere.

Jeg tror ikke det er noen

ronny — Tue, 12 Jan 2016 13:20:41 +0100

Jeg tror ikke det er noen motsetning mellom de to strategiene. De vil nok gjerne begge deler.

De brune sitt mål var/er

Anonym — Mon, 11 Jan 2016 00:01:22 +0100

De brune sitt mål var/er vel ikke først og fremst å bli store, men å bli store nok til å tvinge partiene til høyre til samarbeid og samfunnet forøvrig i retning av deres politiske ståsted.

Den klassiske oppskriften på katastrofe

ronny — Sun, 10 Jan 2016 16:15:25 +0100

I tider hvor mørke krefter beveger seg i Europa på ny, kan det være betimelig å minne om hvorfor det gikk som det gikk sist gang. En seiglivet myte om det 3. Riket er at "Hitler vant makten ved frie valg", men det er feil. I det siste valget før nazistene kom til makten og demokratiet ble avskaffet gikk de markert tilbake og fikk 33% av stemmene. Langt unna noe flertall.

Innimellom finner man noen små juveler i bokhylla. Jakob Sverdrup har en svært god framstilling av nazismens vekst i Aschehougs verdenshistorie fra 1957. Utdrag vedlagt. Hans konklusjon om at Hitler "erobret ikke makten i valg eller ved revolusjonær oppstand, men fikk den i foræring", er verdt å ta med seg.

Maktovertagelsen er heller ikke første gang nazistene ble reddet av mer tradisjonelle konservative støttespillere. Sverdrup beskriver også godt hvordan nazipartiet når det var i økonomisk krise gjentatte ganger ble reddet av grupper av industriledere som stolte på at Hitler skulle knuse fagforeningenes makt. I møter med disse hadde Hitler på etter hvert så klassisk maner kombinert sin lovprising av den private eiendomsretten med advarsler om den kommunistiske faren.

Om det skulle gå så ille at noe av historien skulle begynne å gjenta seg er følgende konklusjon nærliggende: Virkelig farlig blir det når mer tradisjonelle høyrekrefter begynner å alliere seg med de høyreekstreme på ulikt vis. Derfor er det også på høyresiden det er svært viktig at framtredende politikere setter opp vanntette skott til ekstremistene, og trekker noen klare grenser. Der har vi hatt noen gode eksempler, men vi har også dårlige. Den største faren for Europa i dag er neppe desperate flyktninger, men heller utviklinger i de retningene vi nå ser i Ungaren og Polen, samt veksten og tendenser til "inkludering" av høyreradikale parti i deler av Vesteuropa.