Terror skiller seg fra vanlig krig gjennom at de døde strengt tatt ikke er det vesentlige med en terroraksjon. Det vesentlige - det som ligger i ordet "terror" - det er å gjøre oss redde.

Derfor forsøker terrorister å utføre slike aksjoner på spektakulære måter, og gjerne i situasjoner folk forbinder med kos og hygge. Det gir en maksimal frykteffekt, samt en maksimal mediedekning slik at frykten spres til flest mulig.

Ny artikkel hos Radikal Portal. Klikk på faksimilen for å komme dit.

En kortere versjon også på trykk som Kronikk i Klassekampen 28.12: http://venstresida.net/?q=node/3837

Venstresida og den nye fascismen

Når fascismen kommer tilbake vil du ikke kjenne den igjen. Hadde du det, ville den ikke kommet tilbake.

Nå, like før overgangen til DAB+ og slukkingen av FM-nettet begynner det å bli en smule debatt. Det finnes både gode og dårlige argumenter for å komme med kritikk. Jeg har tidligere ikke giddet å bry meg om en tross alt ikke så stor og viktig sak, men nå - endelig kom ånden over meg. Jeg har i det kommende tenkt å kritisere noen av de dårlige argumentene før jeg rir egne kjepphester rundt digitalisering.

Enkelte slåss hardnakket mot slukkingen av FM-nettet. Kvaliteten på argumentene mot varierer nok. Et spørsmål om dekningen er god nok overalt etc. vil selvsagt være et gradsspørsmål og er ikke et argument mot overgangen, men bare mot at vi skal gå over i 2017 f.eks. og ikke i 2018. Her kan jo folk ha litt ulike vurderinger. Enkelte stiller likevel et rungende spørsmål om "hvorfor", og mener man kan avblåse hele overgangen - dagens FM-nett fungerer jo godt nok. Det synes jeg er et dårlig argument, for her ligger svarene fram i dagen.

En ting er at hele landet, så framt man får tilstrekkelig dekning etter hvert selvsagt, vil få tilgang til NRK Alltid Nyheter og alle de andre nisjekanalene som så langt bare storbyer og større tettsteder har kunnet lytte på på noe annet enn internett. Det viktigste er nok likevel båndbredde. Digital radio krever mye mindre båndbredde enn FM-nettet, og båndbredde er et knapphetsgode i vårt samfunn. En overgang til digital radio vil dermed kunne bety mange frigjorte bølgelengder som kan bidra til å dekke inn et stadig økende behov for trådløs overføring av datatrafikk av ulike slag. I tillegg er DAB (sikkert mye av båndbreddeårsaker) mye mindre energikrevende og dermed mer rasjonelt å kringkaste.

Rødt driver med avbyråkratisering, så mens Trondheim Ap trengte fire heltidspolitikere for å skrive en kronikk om boligpolitikk, klarer vi oss med tre null- eller deltidsbetalte. Klikk på faksimilen for å lese innlegget og se hvem som har bidratt til det, eller les rent tekstformat under.

Penger og politikk i Trondheim

Det demokratiske systemet er, i likhet med det kapitalistiske, avhengig av folks tillit.

Som Adresseavisens forholdsvis brede dekning av Ap-politiker Rune Olsøs ulike næringslivsroller har belyst, kan tilliten til systemet settes på prøve når det stilles spørsmålstegn ved politikeres agenda.

Nå har de resterende juleheftene kommet i hylla, og det betyr at sentkommere som Varg Veum og Knut Berg kan anmeldes sammen med et knippe andre serier.

Les del 1 av årets julehefteanmeldelser her: http://venstresida.net/?q=node/3830

Jeg gidder som sagt verken kjøpe eller lese heftene som jeg antar er kjappe opptrykk av middelmådige serier, gjort for en kjapp penge. (Hadde jeg gjort det, hadde det nok vært atskillig mer terningkast 1, 2 og 3 her.) Som vanlig i helt tilfeldig rekkefølge:

Julehefter er tradisjon. Det begynner det å bli at jeg anmelder dem også. En utfordring med det er at juleheftene ofte ligner forårets variant ganske mye. Det vil gjerne gjøre at min vurdering ligner også, kanskje blir jeg sittende og spikke fliser på de samme kjepphestene år etter år.

Vi fortsetter vår innimellom-fredagsspalte med kjappe kommentarer til aktuelle saker fra den siste tiden.

Trondheim kommune har vedtatt å boikotte varer produsert på okkupert palestinsk grunn.

Det er ingenting sjokkerende med dette vedtaket. Det sjokkerende er at noen kan være imot det. Dette handler ikke en gang om Israelboikott, men konkret om boikott av varer produsert på folkerettsstridig okkupert område.

Pål Steigan er nok fortsatt litt bitter og sår etter at jeg pekte på hans mange koblinger til høyreradikale konspirasjonsnettsider og konspirasjonstenking for noen måneder tilbake.

Internett kan, som vi alle vet, være frustrerende. Internett har gjort ytringsmulighetene for alle mye større. Det er i utgangspunktet et gode.

Natt til 9. november våknet jeg til litt før fire. Som jeg innimellom gjør når jeg våkner slik puttet jeg radioen på øret. Da sovner jeg gjerne fort igjen. Denne gangen ville jeg også få med meg en statusoppdatering på USA-valget før jeg sovnet igjen. Men det jeg hørte gjorde at jeg slett ikke fikk sove igjen. En overveldende fare for en Trump-seier fikk tankene til å kverne på en måte som gjorde ytterligere søvn umulig. Så jeg stod likegodt opp klokka fire, prøvde å strukturere tankene og sette de på papir. Klokka 0640 sendte jeg noen tusen tegn til Klassekampen. Resultatet kunne dere lese på Midtsidene følgende dag, den 10.11, og nå også her.

Klassekampen gjorde noen mindre redaksjonelle endringer i manus, og det har jeg også gjort i ettertid, men det er for detaljer å regne. Det dere får her er da likevel min "authors cut".

Lærdommen fra Trump
Så har altså Donald Trump vunnet presidentvalget i USA. Det går på tvers av de fleste meningsmålinger i forkant, men det følger en svært farlig internasjonal tendens.

Hvordan kom vi hit?
For knapt to år siden begynte det å bli spennende å være på venstresida. I starten av 2015 vant Syriza valget i Hellas og satte i gang en knallhard kamp mot EUs kuttpolitikk. Podemos var også på kurs til å bli det største partiet i Spania. Dette toppet resultatene selv fra venstresidens tidligere sterkeste tid i Vest-Europa etter krigen - Eurokommunistenes oppslutning på 70-tallet. Noen måneder senere seilet i tillegg Jeremy Corbyn opp og vant ledervalget i britiske Labour, og den åpne sosialisten Bernie Sanders var på vei til å ta igjen Hillary Clinton i nominasjonskampen i det Demokratiske partiet i USA.

Der man for noen måneder siden kunne drømme om en president Sanders og en statsminister Corbyn som kunne slå tilbake nyliberalismen, sitter vi nå med en president Trump og en statsminister May som viderefører den, sammen med en god dose fremmedfrykt.