Låven øst for Røros

- om arbeiderlitteratur, kulturindustri, bedriftsledere og den kulturelle eliten

Hvilke krefter virker i populærkulturen? Er de progressive, reaksjonære eller begge deler, og hvordan forholder disse kreftene seg til den norske virkeligheten av i dag? Hvordan kan vi om mulig skape en progressiv kultur?

1. Den kritiske krim

I "Loven vest for Pecos" argumenterer Kjartan Fløgstad for den politiske kraften i spenningsromanen og andre produkter fra underholdningsindustrien. Han skriver f.eks. om kriminalromanen:

"Når det gjeld kriminalromanen, ville det vera overdrive å hevda at han har vore særleg radikal i politisk forstand. Meir presist kan vi seia om kriminalromanen at han uttrykkjer kritiske haldningar til samfunnet og at dette, saman med det illusjonslause menneskesynet som oftast kjem til uttrykk, kvalifiserer kriminalromanen til å kunne kallas ein skeptisk genre." [1]

Denne artikkelsamlinga fra Fløgstad, kom nok delvis som en reaksjon på Dag Solstad og de andre ml-forfatternes stort sett mislykkede (i hvert fall politisk om ikke nødvendigvis litterært) forsøk på å skape arbeiderlitteratur. Likevel er heller ikke Dag Solstad i boken "25. september-plassen", kanskje det beste eksempelet på slik litteratur fra Solstads side, blind for å se det latente progressive i deler av underholdningsindustriens produksjon. I boken skildrer Solstad blant annet radikaliseringen av den unge arbeiderklassemannen Axel Nyland, en radikalisering som får hjelp blant annet av spionromaner. Solstad skriver:

"Han lå lenge i senga og slappa av, drakk melk og spiste kalde fiskeboller rett fra boksen mens han leste ei bok som han hadde lånt på Biblioteket. Det var en spenningsroman, av en som het John Le Carré, og som viste at de som hadde makta, dreiv et spill over hodet på folk, at de lurte vanlige folk, at politikk var et spill mellom dem som hadde makta, og skjult for vanlige folk, og at ingen var bedre enn andre, verken i øst eller vest. Det kunne Axel være enig i."[2]

Det finnes også flere passasjer i boka med lignende innhold. Vi ser altså at heller ikke Solstad benekter den positive effekten god kiosklitteratur kan ha. Slik litteratur har gjerne en god porsjon kynisme, og framkaller en skeptisk holdning til det bestående samfunnet. Denne litteraturen, og også andre elementer av populærkulturen kan altså inneha progressive trekk, men hvor progressiv den er kan diskuteres. Nå finnes det selvsagt også populærkultur som er reaksjonær fra topp til tå (enkelte amerikanske actionfilmer med heroiske amerikanske soldater rinner en i hu), men denne skal vi ikke se spesielt mye på her.

Det progressive ligger altså i en sunn skepsis, en kritikk mot det bestående samfunnet. Nå er det utvilsomt at en stor overvekt av kulturprodusenter i samfunnet sogner til den politiske venstresida, men er det hele forklaringa? Jeg tror ikke det. En "hardkokt" genre skriker etter konfrontasjon på alle plan, og for å bygge opp spenningen, må man skape en konflikt ikke bare i en fiktiv verden av fiktive personer, man må konstruere en konflikt i en verden leseren kan kjenne seg igjen i. Derfor må helten, som da helst skal være av typen "Åleine mot alle"[3], innta en posisjon med opposisjon mot det etablerte samfunnet som helhet. En snill helt av typen Supermann tiltrekker et voksent publikum mye mindre enn den mer mørke og dystre Lynvingen(Batman)[4].

2. Den reaksjonære roman

En slik kynisk/skeptisk grunnholdning, begrenser seg likevel ikke bare til samfunnet. Det som kjennetegner dagens homo politicus vulgaris, eller ”folk flest” som de mindre dannede deler av politikerstanden bruker å kalle de brede lag av befolkningen, er jo ikke bare en skepsis mot samfunnet vi lever i, men en skepsis mot alt og alle, deri også mot alle alternativer til samfunnet. En sunn skepsis kan man nok kanskje si, men denne kritiske grunnholdningen har blant annet gjort at det i den offentlige og politiske debatt er mye enklere å få folk til å tro noe stygt om noen, enn det er å vekke engasjenment og tro på sine saker.

En slik virkelighet gjør selvsagt at angrep på motstanderen i den offentlige debatt og i valgkamp fort kan blir mer effektive enn å skape glød om egen politikk. Slik sett tvinger ”negative campaigning” seg fram, ikke som et ønske fra politikerene, men som et strukturelt press fra samfunnet som helhet, hvor kulturindustrien spiller en viktig rolle.

Denne skepsisen og kynismen, som kanskje er, om ikke skapt, så i hvert fall båret fram av deler av kulturindustrien finner man altså etter hvert også igjen i samfunnet forøvrig, og negative kampanjer fra politiske motstandere er selvsagt med på å skape det vi kaller "politikerforakt". Hvorvidt det er en irrasjonell forakt, eller en helt korrekt følelse av at det demokratiske systemet ikke fungerer, det er selvsagt ikke noe man uten videre kan si. Som revolusjonær sosialist, vil man vel fort sette fingeren på det siste alternativet, noe man også kan gjøre dersom man leser Makt- og demokratiutredningens sluttrapport [6]. Det er likevel ikke nødvendigvis sosialister som i størst grad tjener på denne forakten. Vi har her i Norge sett at den som tjener mest på slike strømninger er Carl I Hagens parti for alvorlig øking av skipsrederinntektene, eller Fremskrittspartiet som det også heter.

Det er slik vanskelig å si at massekultur som innbyr til skepsis i seg selv er progressiv, selv om den selvsagt er bedre enn mer systemhyllende svada a la "Independence Day"[5]. Bør man ikke, for at litteraturen virkelig skal fortjene merkelappen progressiv, kreve at den (for å bruke et Arild Asnes-uttrykk) peker mot en løsning? Eller er man da inne på det samme sporet Solstad & Co var på da de forsøkte å skrive arbeiderlitteratur? Er Jan Guillous "Tjuvarnas Marknad" et eksempel på ei slik progressiv krimbok? Det er i det hele tatt vanskelig å komme med enkle svar på et slikt spørsmål. Kanskje et rettere spørsmål er, hvor er populærkulturen som vekker skepsis til Carl I Hagen? Og kan det tenkes en slik kultur som vil tiltrekke en potensiell Hagen-velger? Vømmøl? Eller Åge Aleksandersen som i sin nye versjon av ”Levva livet” synger at ”Hagen e ein toilling”?

3. Låven øst for Røros

Nå kommer vi til overskriften på denne artikkelen, Låven øst for Røros, som nettopp er stedet hvor artikkelforfatteren kan trekke veksler på en lang personlig erfaring med oppvekst i rurale strøk med godt innslag av både Vømmøl og Hagen-sympatisører. Det interessante i så måte er kanskje at Carl I Hagen-velgere kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag uten at de synes å ha tenkt over at det er et politisk innhold i musikken overhodet, og om de har det relaterer de ikke innholdet til en politisk virkelighet, noe som symboliseres av at arbeidere vakler mellom å skulle stemme SV (eller til og med RV) og Frp. Hvordan når man så ut til denne delen av proletariatet (i motsetning til Axel Nyland har de jo for lengst sluttet å lese bøker)? Kan man i det hele tatt ha håp om å nå ut til dem, eller må man rett og slett konsentrere seg om de 80 % av befolkningen som ikke stemmer Frp?

Fløgstad hevder i forteksten til "Loven..." at "Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen"[1, s8]. Selv må jeg kunne påstå med styrke at jeg har vokst opp nettopp med denne kulturindustrien og sett mer enn min andel av amerikanske b-actionfilmer (Jeg kan også med stor kraft hevde at "Mitt fõrnamn är Ronny"[8]), men jeg vet ikke om jeg vil oppheve noe mer enn en svært liten, og etterhvert kanskje stadig mindre del av underholdningsindustriens produkter til merkelappen "progressiv", selv om det er like klart at en del av dem hører til der.

Jeg frykter at det gjelder i stadig større grad at massemedia er blitt opium for folket, at skillet mellom reklame og kulturprodukt blir stadig mindre, og at Raymond Chandler (som Fløgstad stadig henviser til) i stadig mindre grad kan brukes som bilde på denne kulturindustrien. Underholdningsindustrien har gått bort fra å bare selge sine egne produkter, de vil selge andre produkter samtidig (selv om det gjør deres produkter kvalitativt dårligere med f.eks. pinlige produktplasseringer), og som Marsdal og Wold påpeker i "Tredje venstre", all denne markedsføringen blir i sum ikke bare reklame for bestemte produkter, men ender opp med å bli reklame for kapitalismen som helhet, som system[7]. I et slikt perspektiv blir det vanskelig å se på underholdningsindustrien som særlig progressiv, selv om den helt klart også frambringer enkeltprodukter som er det. Disse drukner likevel i støyen fra industrien som helhet. Det er selvsagt også klart at mye har forandret seg siden Fløgstads bok kom ut i 1981.

Fløgstad hevder videre noe jeg vil stille spørsmålstegn ved: "Historisk røynsle tyder også på at stor kunst ikkje først og fremst har oppstått og blomstra i isolert 'fridom', men i møtet med ei nødvendigheit, i motsetninga mellom samfunnets rettmessige krav og kunstnarens eigen skapande impuls" [1, s 114]. Dersom vi sammenfatter dette med utsagnet på side 112 hvor han sier at en slik "fridom" som han mener å se i Norge på tidspunktet boka ble skrevet "verken er nokon normal eller naturleg situasjon", men tvert imot dreier seg om et "historisk og sosialt særsyn", svarer han selv på hvorfor det ikke finnes mange eksempler på stor kunst produsert under frie kunstneriske forhold. Ikke bare kommer han med en dårlig underbygd påstand, men det er også en undervurdering av (blant annet) Fløgstads egen produksjon. Jeg ser slik ikke noe belegg for at "friere" kultur, ikke skal kunne frambringe stor kunst.

4. Hvorfor leser bedriftsledere bare krim?

Dagens Næringsliv har i mange år hatt en tradisjon med å ringe opp næringslivsledere og spørre hva de har på nattbordet. For den som har fulgt med sporadisk i spalten, legger en fort merke til at det stort sett går i kriminalbøker. Henning Mankell, Unni Lindell etc. er navn som stadig går igjen. I tillegg kan man også se at en voksende andel kvinnelige ledere fører til at en viss andel bokklubbøker etterhvert sniker seg inn i spalten. Har den økonomiske overklassen senket seg ned til proletariatets kultur? Kun delvis. Svært få næringslivsledere ser Big Brother og andre programmer som holder proletariatet klistret til skjermen. Det har likevel skjedd en kulturell endring blant overklassen i de senere tiårene. Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for f.eks. bondesønner fra vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier, men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrupene sitter og leser Hamsun.

De venstreintellektuelle har derimot tatt utdanning på et sted hvor de får den "tyngre" kulturen inn enten ved pensum eller fra osmose i sitt nyfunne miljø. Vi har altså i de senere tiårene fått et stadig økende skille mellom den kulturelle og den økonomiske eliten. Det står få klare til å fylle Wenche Foss sin plass for å si det sånn. Dette gjør at vi kommer i den paradoksale situasjonen at næringslivstoppen står arbeideren kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle som har som sitt prosjekt en "vekkelse" av nettopp de arbeidende klasser. Dette er knapt nok noe godt utgangspunkt, verken for "arbeiderlitteratur" (om det fremdeles finnes arbeidere som leser litteratur) eller for andre forsøk på å spre sosialisme ovenfra og nedover. I tillegg er dette selvsagt helt i tråd med Bourdieus[9] teser om at den kuturelle og økonomiske overklassen har skilt lag.

5. Hva nå, lille kultur-Norge?

Om jeg så kan tilgis en liten leninisme: Hva må gjøres? Kommer mekanismene beskrevet i Bourdieus "Distinksjonen"[9], og den stadig økende kjøpekraften til å gjøre at proletariatet etter hvert kommer til å begynne å legge seg til den kulturelle elitens lesevaner, eller er det heller den økonomiske eliten arbeiderklassen forsøker å legge seg opp mot? Jeg vil holde en knapp på penga, og da må vi nok fortsatt slite med krimen i lang tid. Vi har heldigvis Jan Guillou og Jon Michelet som kan sette inn noen stikk her og der. Et annet håp kan være at andelen av befolkningen med høyere utdanning stadig vokser. Dette håpet blir dessverre motvirket av den "kvantitetsreformen" som ulike regjeringer har gjennomført innen høyere utdanning de senere årene. Flere igjennom en mer strømlinjeformet utdanning på kortere tid tilsvarer kvantitet, ikke kvalitet, og dette motvirker den tradisjonelt "dannende" effekten høyere utdanning har hatt, og slik også den kulturelle osmoseeffekten beskrevet over.

Jeg har her brukt begrepene kulturindustrien og underholdningsindustrien om hverandre, men de peker på den samme tingen. Utviklingen tyder vel kanskje også på at underholdningsindustrien er blitt et stadig mer korrekt begrep. Dens produkter har stadig både progressive og reaksjonære trekk, men spørsmålet blir om ikke de reaksjonære har økt i styrke i takt med bevisstheten om salg av ikke bare et bestemt kulturprodukt, men en helkommersialisert pakke av produkter (f. eks. Pokemon). Dette høres kanskje ut som gammel kulturpessimisme på gamle flasker, men det at alle sier noe, betyr jo ikke at det ikke er sant?

Dersom det ikke er stort vi kan gjøre mot kultur-/underholdningsindustrien får vi ellers trøste oss med de enorme mengdene kulturell kapital som likevel finnes på SV- og HF-fakultetene, og passe på å invitere bedriftsledere på middag av og til slik at vi kan se hvor utenfor de blir under den høytsvevende diskusjonen omkring Gramscis hegemonibegrep. Ellers mottas forslag med takk.

Noter

[1]Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos, Gyldendal, Oslo 2000, s41
[2]Dag Solstad, 25. september-plassen, Oktober, Oslo 2001, s198, det finnes også lignende sitater på s221
[3]NRKs undertittel på filmen "Brubaker" med Robert Redford i hovedrollen
[4]Jeg tenker her ikke på tv-serien med Adam West i hovedrollen, men heller på Frank Millers dystre Batmanversjon i "Dark Knight" (Nattens Ridder) 1 og 2.
[5]US-amerikansk langfilm, type Hollywood, om en invasjon fra rommet som blir stanset av en jagerflygende Amerikansk president(!)
[6]http://www.sv.uio.no/mutr/
[7]Magnus Marsdal og Bendik Wold, Tredje Venstre, Oktober, 2004, s113
[8]Ronny Ambjörnsson, Mitt förnamn är Ronny, Månpocket 1997, ble opphavet til en lengre debatt omkring begrepet "klassereise", Se f.eks. også Karin Sveen, Klassereise, Oktober, 2001
[9]Pierre Bourdieu, Distinksjonen, Pax, Oslo 1995, omhandler bl.a. hvordan overklassen kontinuerlig forsøker å distansere seg kulturelt fra en underklasse som hele tiden ligger hakk i hel. Han påpeker også med fokus på Frankrike hvordan den økonomiske og den kulturelle overklassen ikke lenger er sammenfallende.

Sitat: "passe på å invitere bedriftsledere på middag av og til slik at vi kan se hvor utenfor de blir under den høytsvevende diskusjonen omkring Gramscis hegemonibegrep."

Hva er dette for noe? Ingen bør noen gang uttrykke seg slik at andre i samtalen føler seg mindre. Det er et sikkert tegn på egen usikkerhet.

Dersom du ikke ser at dette for en stor del er et stikk mot salongradikalerene på HF-fakultetet selv, ber jeg deg lese artikkelen en gang til, denne gang med tanke også for det satiriske i de avsluttende ordene.

Er du helt hjernedød?

Det fine med kommentarer som denne siste er at de diskrediterer seg selv på en slik måte at tilsvar blir fullstendig unødvendig. Det overraskende er kanskje at innsenderen visste hva roten av 36 var. Kalkulator?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering