En religionskritikk å tro på


Manifest forlag har nylig gitt ut Jon Michelets "Brev fra de troende", hvor han reflekterer rundt spørsmål om tro og tvil. Boken har fått en blandet mottagelse, men selv syntes jeg den var befriende nyansert og reflektert.

Morrabla’
Det synes tydeligvis ikke Maria K. Slotnæs i Morgenbladet. Hun kritiserer Michelet for latskap når hun bl.a. skriver:

"Michelet mister pusten før han har begynt. Istedenfor å lese, skryter han av at det teoretiske aldri har vært hans sterke side, og at livet dessverre er for kort – til å lese. Michelet tar seg ikke tid til å meditere over tekststedene han blir henvist til av de troende."

For meg virker det som om Slotnæs her anmelder den første fjerdedelen av boka, og ikke hele – for Michelet leser da vitterlig (blant annet Edvard Hoem), og reflekterer over det han leser, om han ikke mediterer i bokstavelig forstand. Det Slotnæs har rett i, er at Michelet ikke setter seg ned og leser alle de religiøse skriftene han blir anbefalt av ymse kristenfolk som skriver til ham. Det synes jeg personlig han gjør rett i. Og Michelet har åpenbart rett i at livet faktisk er for kort til å lese alt som er, og blir, skrevet.

I dagens samfunn med internett, nettdebatter og blogger, lurer jeg faktisk på om vi er i ferd med å nå et nivå hvor det skrives mer enn det leses – deler av tekstproduksjonen kan ihvertfall tyde på det, men det er en annen debatt.

Jeg synes altså at Slotnæs sin kritikk faller på feil grunnlag – hun går i den vanlige fella det er å kritisere en forfatter for å ikke ha skrevet en annen bok enn den han har skrevet, i stedet for å anmelde den boken han faktisk har skrevet. For dette er ikke en bok om religion. Dette er en selvbiografisk fortelling om Jon Michelets personlige møte med, og refleksjoner om troen i forskjellige former, hvor "brevene fra de troende" bare er et eksempel. Litt på samme måten som Michelets bok om "Havets velde", ikke egentlig er en bok om tre meksikanere i drift på havet, men om Michelets refleksjoner rundt, og leting etter informasjon om hendelsen.

Michelet
Michelet lar seg ikke forføre av troen, og forblir like overbevist ateist gjennom boken, men han faller ikke av den grunn for fristelsen til å latterliggjøre de som tror – tvert imot møter han dem med respekt, lytter til deres argumenter, og forklarer rolig, saklig og ærlig hvorfor de ikke biter på ham. Jeg tror det er en mye mer effektiv måte å bedrive religionskritikk enn den mer hatske varianten vi har sett mye av de siste årene. Jeg har ingen problemer med å stort sett si meg enig i mye av det som kommer fra f.eks. Richard Dawkins, men jeg tror ikke hans måte å fremme religionskritikk på når ut til så mange som ikke allerede er i menigheten (for å si det sånn).

I tillegg er jeg enig med Michelet om at dette heller ikke er den viktigste kampen i dag. Som han skriver.

"Det er noe som skurrer for meg når det snakkes om kampen mot religionene. Det kan lede tanken til militant kamp. Og det er neppe hva vi trenger. Det spørs om vi ikke bør si at vi som er ateister, på det nåværende tidspunkt i historien, skal nøye oss med å bekjempe det vi oppfatter som for menneskeheten skadelige utslag av religiøs fanatisme, og at vi skal prøve å gjøre dette sammen med folk som er religiøse."

Han avviser også ideene om religionen som "roten til alt ondt":

"Her må det være lov for en gammel marxist å innvende at religionene er en del av samfunnets ideologiske overbygning, og at konfliktene har røttene sine i samfunnets materielle grunnlag og kontrollen over produksjonsmidler og ressurser. For å si det enkelt: Hadde det ikke vært olje i Irak og nabolandene, ville Irak neppe vært okkupert av Amerikanerne i dag."

For meg er denne mer konstruktive og balanserte ateistiske tilnærmingen til religionen hovedbudskapet til Michelet, og det er noe flere ateister kanskje burde ta til seg.

Ikke for det – Michelet kan også komme med en del spark til religionen, men der han kan virke krass, bunner det i en upolert ærlighet og undring, i hvert fall slik jeg ser det, f.eks. i dette utdraget hvor Michelet tenker høyt omkring ”evig liv”:

"Den gangen man tok Bibelens ord bokstavelig og trodde det var gått 6000 år siden alle tings skapelse, var det naturlig å tenke seg at det ville gå nye 6000 år til alle tings opphør. Et slikt tidsspenn på 12 000 år kan vi greit forestille oss, og det gir rom for tanken om ”evig” liv innenfor en bestemt tidsramme. Nå som vi vet at solsystemet vårt vil vare i 5 milliarder år, og universet mye, mye lenger, blir tanken om et evig liv, med en slik nesten uendelig tidshorisont, absurd.

Hva skal de evig levende gjøre i Himmelen, eller for den saks skyld i Helvetet, i alle disse årmilliardene? Det eneste trossamfunnet som jeg kan se at har tatt tak i denne problemstillingen og forsøke å gi et svar, er Jehovas vitner. I sitt materiell forklarer de at det slett ikke vil bli kjedelig i evigheten. Billedmessig framstiller vitnene paradis som en hage anlagt etter amerikansk middelklasseskikk, der mennesker kledt etter samme type skikk vandrer fredfylt omkring og snuser på blomstene, eller sitter på en benk i hagens hjørne og spiller sjakk.

For ihuga bridgespillere er det kanskje mulig å tenke seg å sitte og spille bridge i fem milliarder år, og mye, mye mer. For meg blir den tanken et grøss."

Litt teoretisk fysikk
For en teoretisk fysiker som undertegnede, er det i tillegg relevant å påpeke at det lineære tidsbegrepet vi mennesker stort sett opererer med for det første er feil i seg selv, men for det andre uansett opererer avgrenset av vårt univers.

Vårt univers er skapt med tre (eller kanskje en 8-9-10-11, alt ettersom hvor langt strengteorien er kommet, men la oss for dette argumentet bare si tre, siden antallet slik sett ikke er så relevant) romdimensjoner, og en tidsdimensjon. Tiden oppstod slik sett med universet, og det gir ingen mening å snakke om noe som kommer "før" universet (eller for den del "etter" om det skulle opphøre å eksistere).

Innenfor grensene av vårt univers kan selvsagt vi mennesker påvirke vår egen utstrekning i både tid- og romdimensjoner. Vi kan spise mye, og utvide oss i alle tre romdimensjoner, eller vi kan trene og leve sunt, og kanskje utvide vår eksistens i tid. Slik sett kan det se ut som om utvidelse i rom og tid er litt selvmotsigende størrelser, men en begrenset utvidelse av muskelmasse burde kunne bidra til begge deler.

Man kunne slik sett si at det er litt merkelig at vi mennesker har et så problematisk forhold til vår begrensede utstrekning i tid, all den tid de fleste umiddelbart aksepterer sin begrensede utstrekning i rom. Dette henger selvsagt sammen med vår ulike opplevelse av disse dimensjonene. På grunn av entropien (den som ikke er kjent med entropibegrepet, kan lese seg opp på egenhånd – for en innføring i sammenhengen mellom entropi og vår oppfattelse av tid, kan jeg anbefale Stephen Hawkings evige klassiker "A Brief History of Time") husker vi nemlig fortida, men ikke framtida – dette gjør at vi får en oppfattelse av tid som noe lineært, og også at vi ikke har en umiddelbar oppfatning av livets sluttpunkt i tid. (De færreste går og bekymrer seg over at de ikke levde i perioden før de ble født, denne ikke-eksistensen er ikke belemret med de samme stigma og bekymringer som den ikke-eksistensen vi kaller "døden".)

Både vår begrensede utstrekning i rom, og vår tidsbegrensing i startfasen ("Fødsel") er noe vi er intuitivt kjent med i hele vårt liv. Sluttfasen av livet er derimot ukjent, og blir dermed forbundet med mange bekymringer. Slik er livet, og slik er menneskene – og jeg er selvsagt intet unntak. Likevel er det vel grunnlag for å slå fast at denne frykten ikke på noe vis er et argument for at det skulle være noe mer mystisk med sluttfasen av livet, enn det er med startfasen, og det er slik sett ikke noen grunn til at det skulle være et liv etter døden, noe mer enn det er et liv før fødselen. (Dere hinduer får jeg ta en diskusjon med senere en gang.)

Takk for en fin bokanmeldelse + anmeldelseanmeldelse, nå trenger jeg ikke lese boka. :)

Under overskriften "Teoretisk fysikkk" syns jeg ikke starten på andre avsnitt passer veldig bra. Vi kan stort sett _observere_ fire dimensjoner når vi projiserer observasjoner ned på det matematiske kartet teoretisk fysikk prøver å lage av virkeligheten(dette er ikke og kan aldri være = virkeligheten).

Å påsta, fra et teoretisk fysisk grunnlag, at "Vårt univer er skapt med tre romdimensjoner..." er vitenskapisme :)

Andreas: "Dimensjoner" er begrep som er en del av det vitenskapelige kartet, det er riktig. Men det samme gjelder alle beskrivelser, eller forsøk på å kommunisere omkring et hvilket som helst objekt - de er en del av et "kart" - dvs ikke selv identiske med objektet de beskriver. Jeg skjønner derfor ikke helt hvorfor du drar fram akkurat dette? Det vitenskapelige kartet er vel forøvrig også en del av virkeligheten - og om man mener det eksisterer en ytre virkelighet og at mennesket er i stand til å forstå noe om den, må man vel nesten anta i det minste såpass som fysikken forteller oss. Det er vel egentlig underforstått i det meste av kommunikasjon :)

Men mener du dette får konsekvenser for konklusjonen på avsnittet (det at det ikke gir særlig mening å snakke om "før" og "etter" universet?)

Jeg ville bare poengtere at jeg ikke syns teoretisk fysikk gir noe informasjon som rettferdigjør den påstanden.

Teoretisk fysikk beskriver hvordan vi observerer at universet henger sammen. Intet annet.

Så du mener det gir mening å snakke om "før" og "etter" universet (i forhold til tidsbegrepet)?

Alt vi skriver uansett innen hvilket felt beskriver jo hvordan vi observerer ting, og intet annet. Og det forholder vi oss vel ganske greit til? Jeg ser ikke åssen teoretisk fysikk er spesielt problematisk i så måte? Begreper som "før" og "etter" er jo også knyttet til de tidsbegrepet som er knyttet til vårt "kart" over virkeligheten. Slik sett, og på et såpass abstrakt (er det rett ord? Skitt au) plan snakker vi vel alltid om kartet, og aldri om den "rene eksterne virkeligheten"? Vi kan uansett bare uttale oss om det vi observerer på alle plan, og intet annet. Eksistensen av ting vi ikke observerer (eller observerer konsekvensene av) blir vel litt som garasjen til Carl Sagan?

Hadde han enda fått dragen til å rydde litt der, eller parker bilen for seg, så hadde jeg kanskje kunne trodd på den.

Det eneste kommenterte var påstanden "Vårt univers er skapt med tre...osv"

Dette vet vi absolutt ingen ting om. Det eneste vi vet er at vi observerer nioe vi kan matematisk beskrive som et gitt antall dimensjoner i rom og tid. Vi kan kanskje bruke teoriene våre til å regne oss tilbake i tid, men enda har ikke fysikk gitt oss noe svar på noen evt "skapelse" av universet.

Så det er i hovedsak ordet "skapt" du reagerer på? Der kan jeg nok være enig med deg i at det er upresist (kanskje særlig i en tekst om religion da det kan gi mange rare assosiasjoner). Det er vel rettere å si at der universet eksisterer, eksisterer tid, og der universet ikke eksisterer eksisterer ikke tid (eller - det kan vi ikke vite noe om, men det er vel uansett en annen tid, enn den vi opererer med som ikke vil påvirke vår tid, og som dermed ikke er spesielt relevant i diskusjonen).

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering