Teknologi, økonomi og fildeling

I spalten sin i Klassekampen 26/9 (ikke på nett) hopper Arild Rønsen ut i fildelingsdebatten, og kommer blant annet med et par påstander som bør kommenteres. Grunnleggende støtter han ideen om at folk bør få saker og ting gratis, men han mener dette heller burde være brød enn kultur. Avslutningsvis kommer han så med et utsagn om at han tror "både musikere og musikkelskere i lengden vil stå seg på en ordning der musikk har en naturlig pris", dvs. at en form av salg av musikk også bør være den normale distribusjonsmåten i framtida.

Til det første utsagnet, kan man jo godt si seg enig - brød er viktigere enn musikk - tross alt, men her går Rønsen seg bort i overbygninga, og glemmer fullstendig teknologien og økonomien som ligger bak. Dersom jeg baker et brød kan jeg ikke gjøre uendelig mange kopier av dette tilgjengelig for hele verden uten en betydelig merkostnad. Lager jeg en sang, er derimot dette i dag fullt mulig.

Det at rene informasjonsprodukter i dag kan kopieres i det uendelige fullstendig uten merkostnad og arbeid (den enkelte bruker står selv for kopieringen og stiller selv sitt eget fysiske lagringsmedium til rådighet), gjør at selve det teknologiske grunnlaget for økonomien har endret seg fundamentalt. Det er altså ikke snakk om å "velge" hva man vil spre gratis. Det handler om hva man rent teknologisk kan spre gratis. I dag er det alle former for informasjon.

Rønsens andre utsagn illustrerer på en forbilledlig måte "blindheten" som ofte oppstår i forhold til de løsningene man er vokst opp med. Det er ikke et ukjent fenomen at mennesker har en tendens til å mene at de løsningene som eksisterer i deres samfunn til deres tid, er de beste, mest naturlige, eller også eneste realistisk mulige løsningene. Opp gjennom historien har som kjent de fleste som mente slike ting tatt feil. (Et kjent eksempel er Hegels hyllest av den tyske embetsmannsstaten som "the end of history".)

Det at artister tjener penger ved å selge enkelteksemplarer av låter eller album er et rimelig nytt historisk fenomen. Det oppstod med de fysiske lagringsmediene (grammofonplaten etc), og har eksistert i noen særlig utstrekning i drøyt 50 år av musikkens tusenårige historie. Min spådom er at denne økonomimodellen også kommer til å forsvinne med de fysiske lagringsmediene - heldigvis. I den digitale verden fungerer den gamle salgsmodellen for musikk bare til å begrense tilgangen til kultur for de fleste mennesker.

Så må artistene kompenseres på andre måter - greit nok. Bredbåndsavgift, harddiskavgift e.l. er nevnt i debatten. Artister kan også fortsette å tjene penger på konserter o.l. Fildeling går nok slik sett mer utover Platekompaniet og EMI, enn det gjør over artistene.

Likevel kan det nok hende at mer av musikken i framtida kommer til å bli produsert av amatørartister. Allerede i dag kan vi se tusenvis av gratisalbum fra amatører på copyright-frie nettsider som jamendo.com, mange av dem også med høy kunstnerisk kvalitet (selv om dette naturlig nok er svært varierende). For min del tror jeg fildelingen er umulig å stoppe fra en rent teknologisk synsvinkel. Jeg tror også det er lite ønskelig å stoppe den fra en sosial og kulturell synsvinkel. Jeg tror heller ikke musikken kommer til å dø bare fordi den kortvarige perioden med salg av musikk nå er over.

Likevel har nok Rønsen rett i at musikksalget vil fortsette en stund til. Noen må jo selge det ene eksemplaret som så blir fildelt til resten av verden.

Innlegg i Klassekampen 2/10 2008

Bra!
Jeg vil bare kommentere at når EMI går dukken, så _rammer_ selvfølgelig det artistene som er på EMI. Platebransjen er jo ikke bare en destruktiv snylter; det foregår også konstruktivt arbeid blandt andre enn akkuratt _artistene_.

Ellers så ser det jo litt ut som at spillbransjen foreløpig har klart å snike seg rundt fildelingshælvete. Der klarer de fortsatt å lage penger, hovedsaklig fordi de opererer på lukkede formater som Xbox, Wii og playstation. Framtida er ikke skrivi i granittstein, så vi VEIT ikke hvordan det går. Det er fullt mulig å tenke seg at det finnes andre løsninger for platebransjen også. Men neppe CD-salg, for å si det sånn ;-)

Hei Elvis: Selvsagt har du rett i at når EMI går dukken, rammer det akkurat de artistene som i dag har kontrakt med EMI - deres kontrakt gjør jo at de per i dag får masse hjelp, støtte og pr som andre artister ikke får - dvs. de får et visst fortrinn framfor andre artister. Om det betyr at det går utover artistene som en helhetlig gruppe derimot, er ike like åpenbart.

I forhold til spillbransjen gjør de det jo stort på onlinespill, der man må ha abonnement. I forhold til Wii etc. Må man bestille en pirat-chip for å spille piratkopierte spill, så der blir piratmarkeder foreløpig forbeholdt de litt mer teknologiske.

Men, men - hvem gidder å spille dataspill uansett. Det er jo mye morsommere å manipulere den virkelige verden. ;)

jaja..
Jeg vil nok tru at dataspillbransjens løsninger også er av midlertidig karakter, men det peker jo faktisk på et litt ubehagelig paradoks, fordi det foreløpig har vist seg vanskelig å lage gode dataspill kommunistisk (les: på dugnad), og at det synes som at kapital foreløpig er en forutsettning for å lage gode spill. Spillbransjen også levert mye bra i det siste. Det ville nok være naivt å ikke se det i sammenheng med at de er i stand til å drive inn penger fra en så høy prosent av spillerne.

Det vil sikkert komme tider hvor folk er istand til å lage enda bedre spill i felleskap og uten profitt, men as of now er ikke de beste spilla wiki-dataspill (annet en walkthroughs, selvfølgelig) for å si det forsiktig.

Jeg ser på dataspill som en veldig interessang moderne kunstform. Kanskje er det riktig å si at det er den viktigste kunstformen av idag, på samme måte som film var det da det slo igjennom. Kunst er en viktig del av virkeligheten. Derfor bør du interessere deg for dataspill hvis du er interessert i å manipulere virkeligheten.

Sjekk ut http://www.spillmatic.no

Jeg er selvsagt enig med deg Elvis - iallfall sånn grunnleggende tror jeg. Selv om jeg ikke er helt sikker på om jeg vil kalle dataspill kunst (selv om det åpenbart er kultur), men det blir et definisjonsspørsmål og handler mer om begreper og definisjoner enn om politikk. I hht. om det er den viktigste kunstformen i dag er jeg vel mer i tvil, men det er jo noe som er vanskelig å avgjøre objektivt.

Likevel er det nå en gang sånn at ikke alle kan holde på med alt (selv om Marx i sin tid mente det (filosof om morran og fisker om kvelden etc)), så min interesse for dataspill vil nok forbli på et teoretisk nivå. Jeg har prøvd det - flere ganger, litt morsomt til å begynne med, men ble fort kjedelig, dessuten har jeg ikke lyst til å prioritere ned noe av det jeg allerede gjør for å rydde tid til ymse spill.

I forhold til wikispill har du seff. rett - kan du putte penger inn i spill, kan du i dag få gjort mer bedre enn i et dugnadssystem. Likevel ser jeg for meg framtida som en tid med mindre tvungen arbeidstid, og mye mer dugnad. Kombinert med enda bedre (og billigere) utvikla teknologi vil det gjøre det betraktelig enklere for glade amatører å lage spill. - Det samme tenker jeg i hht. film, musikk og annet kulturproduksjon. (Spøk: Tenk på all den fine arbeiderlitteraturen vi hadde fått om alle forfatterene hadde jobba 12 timer i uka på fabrikken!) Så får man spe på med stipender slik at man sørger for at vi har en bredde i kulturlivet med noe for enhver smak.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering