Norske tegneserier dominerer de nye humorseriene, men Norge har også en lang og levende humor- og tegneserietradisjon. Ikke alle har like lang tradisjon som tegneserie (som Flåklypa), men alle har lange røtter i det gamle norske samfunnet midt i forrige århundre. Ikke alt her er entydig humor, som Tuss og troll eller Vangsgutane, og man kunne argumentere for en generell norsk kategori, hvor f.eks. også Knut Berg skulle vært med her, men siden han ikke har kommet ut enda, har jeg en plan om å innpasse ingeniøren i en senere kategori.

Er de gamle eldst i år? Den som leser anmeldelsene får se!

Flåklypa

Mange var bekymret når mangeårig Flåklypaforfatter Haakon Isachsen la inn årene for et par år siden - ville en arvtager kunne opprettholde den høye kvaliteten, og kombinasjonen med forvaltning av Aukrusts arv med satiriske stikk til dagens samfunn og fenomener?

Jeg kan glede alle Flåklypafans med at svaret er ja! Øyvind Sagåsen har klart å skape en historie med klassiske Aukrustske figurer sammen med syrlige stikk til både hotellbaroner og dagens influenserdrevne hyperkommersialisme.

Tegner Thierry Cappezone har også gjort en god jobb, og fører pennen i klassisk Aukrustsk stil.

Er det så ingenting å trekke? Jo. Den manglende regionale forankringen til Fjellregionen, hvor Aukrustuniverset stammer fra, har gjort at de har begått en kjempeblemme!

Selv om Sagåsen fra Odda, og Cappezzone fra Frankrike har gjort en kjempejobb, har det sneket seg inn en aldri så liten skandale!

Røros og Alvdal har alltid hatt et godt forhold til hverandre. Sikkert bunnet i et felles hat til Tynset.

Men hvordan vil alvdølene ta det når de oppdager at Flåklypa er flyttet til Bergstaden i årets julehefte? Blir det skandale? Spaltemetre opp og ned i Retten?? (Ja, det ble det!)

At noen uten lokalkunnskap har funnet et fint vinterbilde fra Røros og brukt det som inspirasjon til Flåklypa er ikke så rart. Det florerer av fine vinterbilder av Røros på internett. Men at ingen, verken på tegner-, forfatter- eller redaksjonssiden har fanget opp dette, og tenkt det kanskje var litt rart med Aukrusts Alvdal-tilknytning, det er litt dumt.

Så her er en beskjed til Egmont før neste runde: Hyr inn en fagkonsulent fra Fjellet, som kjenner virkeligheten historiene utspiller seg i!

Men når det er sagt - av tabber er ikke dette den verste - den er mer morsom enn den er noe annet, og heftet er knallbra, også i år.

Terningkast: 5 +

Smørbukk

Som så ofte før er årets Smørbukk delt i to, med en nytegnes historie av Haakon Aasnes, go en eldre av Solvig Muren Sanden.

Aasnes begynner å dra på åra, og var nok sikrere i streken før, men han holder fortsatt mål. Det er likevel ikke de store spenningskurvene i årets historie, som med sitt utgangspunkt med smånisser og gullgraving har et potensiale som ikke blir fullt utnyttet.

Sandens historie fra 1973 er også rimelig hverdagslig rundt litt jonsokmoro.

Alt i alt har årets hefte litt for lave spenningstopper til å engasjere annet enn historikere. Kidsa (og førtisene) i tjuetjuetre som er oppflasket på instant satisfaction krever mer. Det morsomste i årets hefte var kanskje den lille rapporten fra EF-striden i 1973. Det er vel ikke akkurat Dag Solstads "23. september-plassen", men gir et lite spark til den (datidige) verden som heftet kunne hatt godt av mer av.

Summa summarum: 2+

Tuss og troll

Vi får fem historier i år. To gamle og tre nye. Den første er en ny av Aasnes - den starter bra med bratt spenningskurve, men slutter med et brått antiklimaks. Så får vi en ny av Emberland og Sveen basert på gammelt svensk sagn. Denne er vel mest uforståelig - at ei så smart dame vil ha en så dumt fyr er vanskelig å skjønne. Men at vi synes det er rart viser vel bare hvor fjerne vi er blitt fra det føydale klassesystemet, sagnet stammer fra. Men denne klasseanalysen blir ikke utforska skikkelig i serien.

Så kommer tre klassiske Muren Sanden-historier. I den første tar en fattiggutt et mer fornøyelig oppgjør med kongemakta enn damen til Emberland og Sveen, men ender dessverre bare med å opphøye seg til konge sjøl som en annen Napoleon. Republikken får vente. Så kommer den klassiske reveenka-historia, med det tvilsomme budskapet om å holde seg til folk som er lik seg sjøl.

Det er litt av hvert her, og historiene spriker i alle kanter, men vi kan kanskje gi litt for variasjonen?

Terningkast: 4

Vangsgutane

Halvparten nytt, halvparten gammelt. Den nye historien har en bra oppbygning mot en arbeidskonflikt, men fisler ut i et slags patriarkalsk verdensbilde hvor bedriftseieren blir den snille og omsorgsfulle som bare vil alles beste. Ordet "sabotasje" stammer jo fra det franske ordet for tresko, hvor arbeiderne kastet treskoene sine i maskineriet for å stoppe maskinene under arbeidskonflikter. I årets hefte blir dermed Larris den usannsynlige helten som forsøker å rive opp og utfordre det patriarkalske klassesystemet som har overvintret fra 1800-tallet. Men han framstilles jo som en latsabb - igjen tar manusforfatteren arbeidsgiverperspektivet. Mens Vangsgutane setter livet på spill for å sikre arbeidsgiverens profitt, og hylles som helter.

Pluss for en faktaartikkel som nettopp peker på hvordan arbeiderbevegelsen tidvis krasjet mot den nordvestlandske kulturen under den tidlige norske møbelindustrialiseringen.

Den gamle historien fortsetter med sin "breaking the fourth wall"-Oslotur fra forrige hefte, før den går over i en Kon-Tiki-inspirert flåtetur nedover elva mot kysten. Tidskoloritten fra 50-tallet er fin, men spenningskurvene er vel ikke de aller største om vi skal være ærlige.

Terningkast: 3+

Nr. 91 Stomperud

Her er det Aasnes sin tur til å knuse den 4. veggen i en av historiene. Det kan være morsomt, men humoren betinger at grepet ikke overdrives. Her må Egmont som dominerende julehefteleverandør ta et overordnet koordineringsgrep for bransjen: Maks en 4. vegg-knusing per år!

Ellers ser man som i Smørbukk at Aasnes strek er blitt noe mer skisseaktig med årene, men historiene i årets Stomperud-hefte synes jeg faktisk har løftet seg litt. Her er det opptil flere lune og fiffige historier om soldatsk unnasluntring (begynner den prektige nr 91. å gå Billy i næringen?), og ikke minst synes jeg forholdt mellom Stomperud og Petra er i utvikling. Spennende! Skal de begynne å gå Sterk-Ola Bakken og Sigrid Vangen i næringa som julas heteste romanse?

Det er ikke de store dramatiske endringene fra tidligere hefter, men en liten jevn fin kvalitetsheving på manussiden synes jeg vi får. Et lite spark til kommunereformen får vi også avslutningsvis. Ikke så verst han 91. i år.

Terningkast: 5 -

Jens von Bustenskjold

I år som i fjor får vi to tegneseriehistorier og to noveller. Tegneseriene er Det store gubberennet, som først stod på trykk i Magasinet for alle 5-9/1944 (trykt opp på nytt i nr 15-19/68) og senere utgitt i Thule forlags bokserie i bind nr 6, men ikke tidligere utgitt i hefte. Om du vil lese den direkte forutgående historien (Svermeri og svarthandel), var den derimot sist på trykk i juleheftet 2021.

Den andre historien, "I løvens tegn" er bittelitt eldre og var først på trykk i Magasinet for alle nr 19-23/1942 (opptrykk 26-30/67), samt i samlebok nr 5, men også den er for første gang i et julehefte. Vi har beveget oss rundt krigsårene i de senere juleheftene.

Det er dermed ikke et dårlig utvalg. Ingen av historiene er publisert i nyere tid, og de kommer fra en kreativ periode i serieskapernes tid, på tross av okkupasjonen. Litt kjedelig at begge episodene har skinndødhet som sentral plot twist, men ellers et godt utvalg.Trykkekvaliteten er også god, selv om jeg fortsatt går med en drøm om å få det opprinnelige fargetrykket fra Magasinet til jul en eller annen gang. Bladene ligger ferdig scannet hos Nasjonalbiblioteket, så det er bare å klippe ut, kjøre en billedredigering som øker kontrasten og lysstyrken litt og så er du good to go!

Den store svakheten er likevel at forlaget tydeligvis (og forståelig nok) har brukt tekstgjennkjenningsprogramvare (OCR) til å gjøre om gammel scannet tekst til redigerbar tekst. Fint og flott - men da må man faktisk korrekturlese og rette opp. Særlig den første historien er stygt skjemmet av dette. Her er det en lang rekke klassiske OCR-feil. Man klarer selvsagt stort sett å gjette seg til hva det skulle stått, men lell!

Novellene er fra Bustenskjolds tidlige fase, og gir både lett bygdahumor og et lite innblikk i utviklingen av karakterene. Her opplyses det i forordet at et visst n-ord fra 30-tallet skal ha blitt byttet ut, men det er slett ikke gjort. Sikkert til glede for høyreradikale kulturkrigere, men det er jo nok en indikasjon på at noe har glippet i den redaksjonelle behandlingen av årets hefte.

Terningkast: 4

PULJEVINNER BLIR DAA …. FLÅKLYPA!!
(siden jeg er rørosing)