I går hadde Universitetsforlaget sin årlige Trondheimsmiddag, hvor forlagsfolk, forfattere og bokhandlere ble samlet i en sosial-faglig setting, og underholdningen bestod i noen taler som blandet viktig innhold med en litt lettere form. Jeg ble invitert til å holde en tale om erfaringene med min bokutgivelse på forlaget, og legger selvsagt manuset ut også her.

Tale til Universitetsforlagets Trondheimsmiddag 9.3.2023

God kveld gode kolleger. Jeg ble bedt om å si noen ord om boka som vel er årsaken til at jeg er invitert på denne middagen i utgangspunktet - Teknologi og vitenskap - Historie, metode, etikk og miljø - og som kom med en etterlengtet og oppdatert andre utgave i fjor.

Den fås kjøpt på Akademika Gløshaugen for bare 679 kroner. Den står i en hylle merket "Humaniora", noe som er en traumatisk opplevelse for en fysiker, men man får ta livet som det kommer.

Jeg hører jo tidvis forfattere klage over dårlig salg og få lesere. Da bruker jeg å komme med følgende råd: Få boka satt opp som pensum på et obligatorisk førsteårsemne på et stort studium!

Og det rådet har jeg selvsagt fulgt selv. De siste årene har alle 10-12 hundre førsteårs bacheloringeniørstudentene ved NTNU hatt denne på pensum. Det eneste skåret i gleden er jo denne murrende bekymringen i nakken rundt om studentene faktisk *leser* pensum… Men jeg ser jo på royaltyberegningen at en del av dem kjøper den. Det er da en trøst.

Utenfor NTNU er det ingen som benytter hele boka, men det dukker opp et kapittel på pensum her og der i et og annet kompendium. Jeg oppdaget plutselig for litt siden at jeg var pensum på Forsvarets høgskole, og det er jo en vekstbransje om dagen.

En annen fordel med å få mange lesere rundt om i landet er jo også at en bok får litt oppmerksomhet, og det var det jeg egentlig tenkte å snakke til dere om i dag.

Det å få oppmerksomhet om en bokutgivelse er jo tidvis krevende. Heldigvis er jeg avdanka politiker og har gått på mange kurs i samt hatt en del erfaring med, å selge ting inn til media. Du må ha en vinkling som gjør det dagsaktuelt, og gjerne med konfliktfokus. Det at jeg gir ut en bok er ikke nyhetssak i seg selv. Dvs. det var det i lokalavisene på Røros, men ikke om man ønsker å nå litt bredere ut. Så da førsteutgaven kom i 2017 kjørte jeg den klassiske "ingeniørene har blitt detronisert av økonomer og jurister i samfunnsstyringa"-vinklinga og ringte noen journalister jeg kjente og fikk solgt det inn.

Jeg kunne nesten ikke kjøre samme linja en gang til på andreutgaven. (Eller, med den korte hukommelsen dagspressen har, kunne jeg jo sikkert det, men lell…) Heldigvis hadde boka fått litt annen oppmerksomhet i mellomtiden.

Når man blir lest av over tusen ingeniørstudenter hvert år, får man et bredt publikum. Man blir lest av studenter med all mulig ulik bakgrunn, inkludert alle slags politiske bakgrunner. Mange som jobber med vitenskap har opplevd de siste tiårene at enkelte fagområder har blitt svært politiserte, og at hele fagfelt som sådan har blitt lagt for hat av ulike ekstremister eller populister - eller også mer sentrumsorienterte politikere som bare vil forsøke å starte en kulturkrig eller to for å ta oppmerksomheten vekk fra den begredelige økonomiske utviklingen. Og dette gjelder ikke bare kritisk raseteori eller kjønnsforskning. Det gjelder i alle høyeste grad også et naturvitenskapelig tema som klimaforskning.

I en slik dannelsesorientert breddebok for ingeniørstudenter må jeg selvsagt også behandle klima og miljøproblematikk, og jeg må selvsagt formidle det vitenskapen faktisk sier om globale klimaendringer. Det viste seg å falle enkelte tungt for brystet.

Og siden dette er en bred fagbok som også omhandler noe vitenskapsteori og vitenskapelig metode var det nyttig og også diskutere klimafornektelse som fenomen i lys av begrepet "pseudovitenskap" som jeg hadde introdusert tidligere i boka. Det falt enkelte enda tyngre for brystet.

Her var det Universitetet i Agder som hadde brukt klimakapitlet i sitt kompendium hvor reaksjonen oppstod. Uten at jeg vil si det er noe spesielt med Agder. Eller? Uansett. En student hadde visstnok sendt kapitlet til organisasjonen "Klimarealistene" for kommentar.

"Klimarealistenes vitenskapelige råd" - selvmotsigelsene er sterke i denne organisasjonen - leverte prompte en rapport på 28 sider for å tilbakevise et bokkapittel på 10 sider. Sammen med rapporten sendte de strenge brev til UiA og Universitetsforlaget hvor de krevde boken trukket.

Dessverre var de fleste referansene i rapporten til en annen rapport fra Klimarealistene, så den falt på de mest grunnleggende punktene som jeg omhandler i bokas kapittel om kildekritikk. Så brevet ble ikke tatt til følge.

Da hyret Klimarealistene inn advokat og krevde på nytt boken trukket, og truet med rettssak på grunn av det de mente var den injurierende omtalen av to amerikanske fysikere som hadde mottatt masse stipender fra konservative klimafornektene tenketanker for å spre tvil om menneskeskapte klimaendringer.

Til det må man vel bare si som Michael Scott i The Office: So sue me!

Men det gjorde de selvsagt ikke. Aktører som Klimafornekteren er musa som brøler. På tross av hvordan de stadig klager på nettsidene sine over å ikke ha ytringsfrihet fordi de ikke blir invitert i NRK hver gang klima diskuteres, prøver de det de kan å skremme andre til taushet. Men budskapet jeg vil formidle her er: Slike aktører har ingen gjennomføringskraft. Vi har heldigvis verken Ungarske eller Trumpske tilstander i Norge.

Det de tvert imot gjorde, var å gi meg en perfekt vinkling når jeg skulle selge utgivelsen av andreutgaven inn i media! Alle vet at ingenting fyrer opp journalister som når noen blir forsøkt kansellert! Så da ble det to sider i Klassekampen, oppfølging i Khrono og Universitetsavisa, samt noen småsaker i noen mindre aviser før det dabbet av. Ikke så verst for noe som bare er en oppgradert versjon av en gammel bok!

Så konklusjonen, kanskje ikke forskningsbasert, men erfaringsbasert: De aktørene som skriker høyest ut om kanselleringskultur, er gjerne de som er kjappest til å forsøke å kansellere andre om de får muligheten til det.

Og om jeg skal gi noen tips til kolleger som risikerer å komme borti lignende miljø: ikke la dere skremme - heng slike aktører ut til tørk om dere kommer over dem, og bruk dem til egen bokpromotering. De er en gave!