Innlegg i dagens Klassekampen. Som vanlig når man skal presse seg inn i de stramme rammene til en papiravis, må man drepe alle sine darlings og kutte teksten inn til beinet slik at bare det nakne skjelettet av innlegget står igjen, men fordelen med å ha en bruker på dette eminente nettsted, er jo at jeg kan legge alt sammen ut her.

Så kikk på faksimilen eller klikk på lenka for kortversjonen, eller nyt den lange uavkortede Authors Edition rett under her:

Korttenkt om kulturkrig

Bjørgulv Braanen avlegger en undertrådsdiskusjon på Facebook mellom Mímir Kristjánsson og undertegnede en visitt i sin side 2-tekst 28.2. Denne diskusjonen handlet om hvorvidt det var smart av aktører på venstresiden å kaste seg på klassiske kulturkrigsaker i moralsk harme (min karakterisering) som i den så mye omtalte Leiv Eiriksson/Kristian Krogh-debatten, eller ikke. Jeg mente nei. Kristjansson (og Braanen) mener ja. Det er selvsagt en grei uenighet å ha, men Braanens kommentar gir etter mitt syn ikke en god beskrivelse av hvor uenigheten ligger. La meg derfor komme med noen utdypinger.

Det første av Braanens argumenter jeg vil kommentere er at "dette er jo betydningsfulle saker". Jeg mener tvert imot at det overveldende flertall av kulturkrigssaker er ubetydeligheter som blåses opp til fem hønsegårder og/eller er saker som presenteres på tildels svært feilaktige premisser slik at debatten i hovedsak foregår på disse premissene. F.eks. at Eiriksonnbildet er "stuet ned i en kjeller" fordi det er kolonialistisk, og ikke satt i magasin slik 96-97% av all Nasjonalgalleriets kunst er, der det siste framstår som en noe mer hverdagslig affære (og betydelig mer respektfullt overfor kunsten).

Jeg er altså ikke mot at venstresida skal bruke tiden sin på betydningsfulle debatter. Jeg er derimot uenig med Braanen om hvilke debatter som er nettopp betydningsfulle. Så er jeg nok mye mer enig når Braanen skriver at "Vi bør derimot påse at debattene er saklige, med respekt for kunnskap og føres i full åpenhet, der alle har talerett." Utfordringen der er at slike kulturkriger så godt som aldri foregår i saklige former, med respekt for kunnskap. De foregår i all hovedsak på sosiale medier i hyperpolemisk form, og gjerne iblandet litt latterliggjøring av folk med fagkunnskap om man er uenig med dem. Beslutningen om å sette Eiriksson i magasin er ikke noe man har en rolig og saklig uenighet i, nei det er "så dumt at det nesten ikke går an", eller som i Frps bevisst(?) misvisende delebilde i sakens anledning. "- Historieløst at dette maleriet settes i kjelleren fordi det er malt av en hvit mann." Den enkelte kan vel se for seg hvordan kommentarfeltet blir seende ut, med bl.a. gjentatte oppfordringer om å gi folk sparken. Mariken Lauvstad og Nikolai Melamed Kleivan har hatt gode tekster om denne dynamikken den siste uken i henholdsvis Klassekampen og Morgenbladet.

Så er jeg enig med Braanen i at det også har kommet gode saklige tekster fra folk med fagkunnskap i forlengelsen av saken. Braanen nevner Ljøgodt og Sjåstad i henholdsvis Klassekampen og Morgenbladet. Christia Wirth i Aftenposten kan også nevnes. Dette er jo nettopp den type debatt jeg etterlyste - tekster fra fagfolk som er engasjert i malerkunst og kulturhistorie også når det ikke er kulturkrig. Begge Braanens to eksempler er på sin side lange tekster bak betalingsmurer i, på tross av betydelig vekst de siste 20 årene, fortsatt relativt smale aviser. Hvem vil få flest lesere og mest påvirkning? Kjappe polemiske kommentarer og delebilder på sosiale medier, eller lange fagtekster bak betalingsmurer?

Dette er nok også noe av bakgrunnen til vår siste uenighet, eller i det minste gradsuenighet. Det er naturlig at folks syn preges av hvor de selv står. Det er dermed ikke rart om en aktiv debattant og pressemann mener at det er "åpen debatt [...] som fører oss framover". Det er likevel en grunn til at de i samfunnet som har som jobb å avdekke sannheten, det være seg forskere med mer og mindre rigide vitenskapelige metoder, politietterforskere med sine etterforskningsmetoder eller også gravejournalister med sine journalistiske metoder ikke primært baserer seg på å lete etter svarene på sine spørsmål i offentlig debatt. Offentlig debatt er viktig, men den har også sine svakheter, ikke minst i en lang rekke velkjente kognitive biaser vi mennesker har, som lett kan utnyttes av kyniske aktører i offentligheten som benytter seg av mye patos og lite logos, og strategisk bruker f.eks. skjevframstillinger, utelatelser og halvsannheter for å fyre opp mennesker på områder hvor de vet de kan skape et bål av forurettet raseri. Det er dette bålet som er kjernen i kulturkrigen, det overdøver de sindige, saklige og kunnskapsrike innspillene jeg tror jeg og Braanen er enige om at vi trenger, og det er dette bålet jeg mener oppegående aktører på venstresiden ikke skal bære ved til. Det bidrar ikke til en opplyst offentlig debatt. Det undergraver den.