Innlegg i Trønderdebatt 10.2.23. Klikk på skjermdump for å komme dit.

Jonas Bals og Sven G. Holtsmark har et innlegg i Trønderdebatt 1.2 hvor de kritiserer Rødts posisjon om å ikke sende norske våpen inn i krigen i Ukraina. Det er selvsagt en helt legitim debatt, og en debatt som de fleste har fått med seg også pågår i Rødt og som vil få sin konklusjon på partiets landsmøte i april hvor det vil bli avgjort hvorvidt Rødt vil gå inn for å sende våpen, eller holde fast på den lange norske tradisjonen om å ikke sende våpen inn i konfliktsoner. Personlig tilhører jeg delen som ønsker at Norge skal bidra, også med våpen, men jeg synes likevel ikke Bals og Holtsmarks innlegg gir en rimelig beskrivelse av partiets nåværende posisjon.

Det er selvsagt å forvente at den offentlige debatten i en krigssituasjon blir både hardere, mer polemisk og følelsesladd og preget av slagord heller enn genuine forsøk på å undersøke hva andre faktisk måtte mene. Bals og Holtsmark oppfyller dessverre disse forventningene. La meg likevel forsøke en mer nøktern inngang.

La meg begynne med hva jeg tror vi er helt enige om. Jeg tror vi har en fundamental enighet om motstand mot russisk aggresjon og støtte til Ukrainernes rettferdige motstandskamp.

I denne fundamentale enigheten ligger også de åpenbare argumentene for å gi Ukraina våpen. Ukraina er et klart offer for russisk imperialistisk aggresjon, deres motstandskamp er rettferdig og har bred støtte både i det ukrainske og norske folket. Om noen burde få våpen fra Norge til selvforsvar, er det rimelig å tenke at Ukraina burde få det.

Bals og Holtsmark presenterer innledningsvis noe det virker som de mener er en uttømmende liste med argumenter mot å støtte Ukraina med våpen de mener man kan holde fast på og "fortsatt være både rasjonell og moralsk oppegående". Alle disse har som konsekvens at man lar Putin ta seg til rette og får viljen sin. Her ligger nok kimen til en uenighet, som vi skal komme tilbake til.

Jeg mener nemlig det er mer de fleste i Rødt kan være enige med Bals og Holtsmark i. Det er at det finnes mange dårlige argumenter mot våpenstøtte. Et av disse er en analyse av at Russlands angrep på Ukraina, først fra 2014 og så en fullskalainvasjon i 2022, egentlig er en "proxykrig" som USA og Nato fører mot Russland.

Stormakter har alltid interesser i globale konflikter. Antiimperialister kan ikke la være å støtte et offer for imperialistisk aggresjon, bare fordi en annen stormakt gjør det samme. Likevel er det altså flere som trekker USA og Nato fram som argumenter mot å gi Ukraina våpenstøtte - ekstremvarianten som man finner på ymse konspirasjonssider gir til og med ukrainerne selv skylden, og nekter å omtale Ukrainske myndigheter som representanter for "Ukraina", men bruker konsekvent "Kyiv" for å signalisere at ukrainske myndigheter er illegitime. Når man beveger seg i denne retningen framstår man i økende grad som et offer og redskap for russisk imperialistpropaganda.

Rødt er mot all imperialisme, men som det står i landsstyrets vedtak om dette fra mai: «når en av imperialistmaktene går til angrepskrig, er det prinsippet om selvråderett som blir viktigst i den krigen, ikke stormaktsrivalisering.» Derfor har Rødt tatt tydelig stilling mot Russlands angrepskrig.

Rødts nåværende posisjon er at Norge skal gi massiv sivil og økonomisk støtte til Ukraina for å bidra til deres forsvar. Dette latterliggjøres av Bals og Holtsmark til at Rødts støtte til Ukrainas forsvarskamp skjer "gjennom innlegg i sentralstyret".

Men som de to siterer Bjørnar Moxnes på har Rødt "aldri tatt til orde for noen våpenembargo mot Ukraina, som etterlater landet forsvarsløst". Igjen latterliggjøres dette gjennom at Ukraina kan få våpenhjelp "på betingelse av at Rødt slipper å ta medansvar".

Nå mener jeg som sagt at Rødt burde gå inn for at Norge skal sende våpen til Ukraina, men det går an å ta dette argumentet på alvor for det, heller enn å latterliggjøre det.

Det er nemlig helt legitimt, og ganske så ordinært, å mene at verden fungerer best om ulike land kan ta ulike roller. F.eks. har Sveriges historie som et nøytralt land skapt en kanal hvor vi har kunnet snakke med land som vi slett ikke liker, men kanskje likevel innimellom trenger å snakke med. Norge har hatt et (noe ufortjent) rykte som fredsnasjon og har altså hatt en tradisjon om å ikke sende våpen til land i krig. Dette er prinsipper som skiller oss fra mange av de andre landene som nå leverer våpen til Ukraina.

Dersom vi støtter Ukraina med mye annet materiell enn våpen, i tillegg til økonomisk bistand som kompenserer, og andre land kompenserer dette med å gi mer våpen, vil Ukraina få minst like mye bistand både militært og ikke-militært med en slik politikk, samtidig som vi i Norge kan holde på en annen internasjonal rolle. Jeg tror ukrainerne vil være mer opptatt av sluttresultatet enn av interne politiske posisjoneringer i Norge, og det vil altså ikke bli mindre støtte til Ukraina av Rødts politikk.

Men så lenge Bals og Holtsmark ikke vil ta denne posisjonen, som jeg mener er vel så "rasjonell og moralsk oppegående" som argumentene de lister opp, på alvor, blir dessverre ikke debatten spesielt nyttig om målet er å overbevise de man er uenig med.

Mine argumenter mot denne posisjonen er todelt - det ene er som sagt at Norges internasjonale rykte som "fredsnasjon" nok er både overdrevet og ufortjent, samt at jeg i liten grad tror at levering av defensive våpen til Ukraina vil påvirke Norges (uansett små) muligheter til å kunne bidra til fredsinitiativ. Men slike poeng går ikke Bals og Holtsmark inn i, og da blir kritikken deres desto mindre nyttig.