Innlegg hos Trønderdebatt 3.2.2023

Det regjeringsnedsatte Straffelovrådet har nylig kommet med en anbefaling om å fjerne sexkjøpsloven. Det oppsiktsvekkende med dette er ikke først og fremst konklusjonen, men heller begrunnelsen og dokumentasjonen de legger til grunn.

Når Straffelovrådet anbefaler å avkriminalisere sexkjøp, er hovedbegrunnelsen det abstrakte prinsippet "vernet av den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett". Dette framstår for det første som et ganske merkelig prinsipp - det er helt ordinært at noe som skjer i en kommersiell sammenheng pålegges helt andre restriksjoner enn noe som skjer uten at økonomiske insentiver er involvert - tenk bare på gambling, eller det enkle faktum at om jeg står i en usikret stige og maler egen husvegg, så er det et hverdagslig foretagende, om jeg gjør det i et arbeidsforhold, er det arbeidsmiljøkriminalitet.

Dette springer ut av svært gamle og grunnleggende innsikter om at det i økonomiske relasjoner eksisterer en maktskjevhet. At dette også gjelder i tilfelle sexkjøp er svært enkelt å se fra forskningslitteraturen som viser at "the vast majority of the women involved in the sex trade are either economic or social victims".

Mer alvorlig for noe som burde være en grundig offentlig utredning, er at den framstår lite interessert i internasjonal forskningslitteratur på temaet. Den refererer til evalueringen av sexkjøpsloven i 2014, uttalelsene fra WHO og Amnesty samt en leder (sic) fra det medisinske tidsskriftet The Lancet, men ikke til en eneste fagfellevurdert forskningsartikkel om et tema hvor det finnes mange.

Det er mulig at regjeringen har rett når den i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skriver at "Økningen i publisert forskning har vært eksplosiv de siste tiårene, men samfunnets evne til å absorbere denne kunnskapen har ikke holdt følge." Et grep som likevel kunne vært gjort av regjeringen er å forsøke å få sine egne råd og utvalg til å benytte seg av tilgjengelig kunnskap.

La meg likevel som akademiker på et helt annet fagfelt benytte mine basiskunnskaper i å søke i vitenskapelige databaser til å bidra litt. Det finnes nemlig kunnskap om effekten av legalisering av sexkjøp. Jeg har ikke funnet veldig mange store globale studier som forsøker å se på konsekvensene på samfunnsnivå, men Cho, Dereyer og Neymar undersøkte i 2013 spørsmålet i tittelen på artikkelen "Does Legalized Prostitution Increase Human Trafficking?".

Der beskriver de to effekter som peker i hver sin retning - en substitusjonseffekt hvor legalisering gjør at legale prostituerte foretrekkes foran traffickingofre, og en skalaeffekt hvor økningen i prostitusjon gjør at også mengden trafficking øker. Deres kvantitative studie på 150 land peker tydelig i retning av at skalaeffekten dominerer, det vil si at å fjerne sekskjøpsloven sannsynligvis vil gi økt trafficking - flere ofre for moderne slavehandel.

Traffickingofre er altså slaver. De er lite synlig i offentlig debatt og har ingen stemme. De som selger sex som ytrer seg offentlig tilhører i all hovedsak den mer ressurssterke delen av dette markedet. Det er selvsagt viktig å lytte til hva de som selv selger sex sier, men da skal vi ha i mente det den indiske postkoloniale tenkeren Gayatri Spivak lærte oss i den klassiske teksen "Can the subaltern speak?". Hun svarer nemlig nei på det spørsmålet. Når vi hører Nehru snakke, er det ikke Indias undertrykte masser som har fått en stemme, det er lokale eliter. Ingen grupper er ensartede, og det vil alltid være de mest ressursterke som får en stemme og som høres. Det er sjelden ofre for menneskehandel vi hører i den offentlige debatten om prostitusjon, og om de få ressurssterke taleføre som vil ha legalisering får økt gjennomslag, blir det flere unge jenter som tvinges inn i et årelangt misbruk.

Når vi har den kunnskapen og ikke fornekter den, blir det etter mitt syn helt uforsvarlig å rokke ved sexkjøpsloven. Selv om man velger å se bort fra f.eks. de dokumenterte psykologiske effektene av å selge sex selv blant de som gjør det mer eller mindre frivillig (kompartmentalisering, følelsesmessig avstumping, se f.eks. Tela Sanders "A continuum of risk?" for diskusjoner om dette) som uansett burde gjort at arbeidstilsynet grep inn dersom det var ansett som et "normalt" yrke, vil prisen i form av økt menneskehandel bli alt for stor.

Om Straffelovrådet mener det som kommer fram i forskningen jeg refererer til her er feil, så er det helt legitimt og jeg er åpen for at det kan finnes annen dokumentasjon. Men i så fall må jeg nesten be om at det dokumenteres fra en kilde med tilsvarende kvalitetssikring - dvs en bedre/grundigere/mer omfattende fagfellevurdert vitenskapelig artikkel fra et anerkjent tidsskrift som kommer til motsatt konklusjon. Jeg klarte ikke å finne det. Det ser dessverre ikke ut som Straffelovrådet har lett en gang. Når vi jobber med så alvorlige problemstillinger holder det ikke med overordnende abstrakte prinsipper. Da må vi som et minimum ha en grunnleggende, forskningsbasert konsekvensanalyse.

Når det er sagt deler jeg bekymringene mange har lagt fram med utgangspunkt i situasjonen for de som selger sex. Hele poenget med sexkjøpsloven er å legge ansvaret på den som kjøper sex, ikke den som selger, gjennom en erkjennelse av den mangeårige historiske dokumentasjonen av maktskjevheten som normalt eksisterer i denne relasjonen. Dette blir i for liten grad fulgt opp. Nedlatende holdninger mot prostituerte vedvarer, og gjør at politiet f.eks. aksjonerer mot dem, heller enn kundene. Og det er alt for dårlig oppfølging når det gjelder å hjelpe de som ønsker det ut av prostitusjon.

Men dette er ikke argumenter for å fjerne sexkjøpsloven. Dette er argumenter for å følge opp intensjonene i den på en bedre måte.