I den perioden jeg ble politisk aktiv - på starten av 00-tallet, handlet nesten alt om utenrikspolitikk. Terrorangrepene mot USA i 2001, og Bush-administrasjonens brutale svar med å sette Afghanistan og store deler av Midt-østen i brann skapte et stort globalt engasjement, og meningsmålinger viste at 80% av verdens befolkning så på USA som den største trusselen mot verdensfreden.

Ikke - antar jeg - fordi landet selv under Bush jr. (eller senere under den enda mer hårreisende Trump) var av verdens mest brutale regimer, men fordi den brutaliteten de tross alt besatt var kombinert med en rolle som verdens overlegent største militærmakt, som gjorde at de var det eneste landet som kunne invadere andre land etter mer eller mindre eget forgodtbefinnende, uten å frykte represalier fra andre. Det mener jeg er en analyse som i betydelig grad fortsatt treffer USA, selv om landet nok er noe svekket i forhold til den gang, ikke minst på grunn av nettopp de krigene som gikk nøyaktig slik vi i antikrigsbevegelsen den gang fryktet, og advare mot.

Oppflasket med utenrikspolitikk, i en situasjon hvor den også skapte et enormt folkelig engasjement, og nok bidro til SVs store oppslutning på meningsmålingene den gangen (i perioder rundt 15%), har jeg nok i etterkant likevel måttet erkjenne at utenrikspolitikk i de fleste situasjoner er et område hvor farene for politiske feilskjær er større, og muligheten for å mobilisere folk mindre enn den innenrikspolitiske sfæren.

Jeg tror dette blant annet har noen psykologiske, eller kanskje rettere sagt situasjonelle, årsaker.

Utenrikspolitikken er lenger unna oss Det er mange færre av oss som har direkte kjenneskap til områdene det er snakk om, og med mindre erfaringer og kunnskap blir vi også lettere å narre. Og folk blir (dessverre) narret i varierende grad, både de som støtter opp om sin regjerings utenrikspolitkk, og de som er kritiske til den.

Det er helt vanlig at statsledere utnytter dette for å piske opp en "patriotisk" stemning hvor folk samler seg om flagget og den sittende lederen. En ekstremt upopulær Thatcher fikk jo slik ekstremt god hjelp av den Argentinske militærjuntaen. Seieren i Falklandskrigen reddet regjeringsprosjektet hennes, og var slik en avgjørende bidragsyter også til den globale utrullingen av nyliberal økonomisk politikk. George W. Bush kunne med samme strategi samle stor folkelig støtte for agressive utenrikspolitiske operasjoner rundt en lettvint nasjonalistisk-patriotisk retorikk.

Nøyaktig det samme grepet gjorde Vladimir Putin i 2014. Etter å for første gang møtt stor intern misnøye etter å ha angrepet vanlige russeres pensjonsrettigheter, satte han i gang de første militære aksjonene mot Ukraina gjennom å annektere Krim, samt massiv støtte til separatister i Donbass. Dette skapte en patriotisk stemning i Russland som løftet populariteten hans til nye høyder. Dette har nok bidratt til at russiske samfunnsforskere som Boris Kagarlitsky har pekt på innenrikspolitiske årsaker også som en hovedbeveggrunn til invasjonen av Ukraina i 2022, men her forregnet nok Putin seg kraftig. Mislykkede invasjoner av andre stater som fører til lite annet enn ungdom hjem i likkister skaper ikke den samme patriotiske "godstemningen" hjemme - bare spør USA under Vietnamkrigen.

Men ofte kan utenrikspolitiske eventyr altså brukes til å å piske opp nasjonalistisk jingoisme og "rally round the flag"-stemning. Vi kan se lignende tendenser også nå etter Russlands angrep på Ukraina. Utenrikspolitikken blir, vil jeg påstår, i større grad enn de fleste andre saksfelt, dominert av sterke følelser, enkle slagord og moralsk fordømmelse heller enn saklige argumenter. Folk må selvsagt tåle det, når de deltar i offentlig debatt, men det får jo konsekvensen at debatten ofte blir dårlig og kunnskapsløs, noe som er synd på et viktig saksfelt.

På den andre siden er også utenrikspolitikken en av de største områdene for konspirasjonsteorier og desinformasjon blant de som er kritisk til den rådende politikken. Det finnes knapt en militær aksjon eller et terrorangrep hvor påstander om at det er en "falsk flagg"-operasjon florerer. Først og fremst med utgangspunkt i amerikansk ytre høyre, men også i enkelte fora på venstresiden.

Noe av det mest grusomme er vel kanskje Alex Jones sine gjentatte påstander om at terroraksjoner er iscenesatt av myndighetene og at ofrenes familier bare er skuespillere, som gjør at etterlatte blir møtt med hets og trusler fra konspirasjonsteoretikere i tillegg til å ha fått noen av sine nærmeste brutalt drept. Nå har heldigvis det amerikanske rettsvesenet gått kraftig i rette med Jones utnyttelse av andres lidelse for å tjene penger på konspirasjonsmedieimperiet sitt.

Så konspirasjonsteorier er ikke bare uskyldig moro. Og konspirasjonsteoretikere står jo også bak mange av disse masseskytingene og andre terror- og voldsepisoder, både i USA og i Europa.

Slikt har også florert rundt Ukraina-konflikten. At USA som alle stormakter i forsøker å utnytte ulike internasjonale hendelser til å øke egen internasjonale innflytelse er åpenbart - det gjør alle stormakter, de som ikke gjør det er ikke stormakter særlig lenge. Men for enkelte blir slike selvsagtheter forvrengt til at det *egentlig* er USA som står bak krigen gjennom enkelteksempler og sitater tatt ut av sammenheng. (Spoiler: Det var Putin som stod bak.)

De er på den andre side helt blinde for den systematiske imperialistiske politikken Putins Russland har ført i årevis, med en blanding av "soft" og "hard" power gjennom å presse og lokke mange tidligere sovjetreppublikker inn i en lang rekke av økonomiske og militære samarbeid. Lengst har det gått med Hviterussland, hvor Lukasjenko aksepterte å de facto bli et russisk lydrike innenfor rammene av en ytterligere forsterking av den såkalte "Unionstaten" mot at Putin reddet ham fra det interne opprøret etter valgfusket i 2020.

Militært har Putin også utnyttet situasjoner som har oppstått til å utvide russisk makt, som i Georigia i 2008 og Ukraina i 2014. Det nye med angrepet i 2022 var at han ikke tok seg til til å vente på et påskudd, og at angrepet var av en helt annen skala enn vi har sett tidligere.

Så det er ingen grunn til å være naiv: Russland under Vladimir Putin er en aggressiv imperialistmakt med en tydelig motivasjon om å underlegge seg eller dominere så mye som mulig av de områdene som historisk har vært deler av Det russiske riket. (Men i parentes bemerket begrenser det seg også der - det er ingen til liten grunn til å frykte at Russland har ambisjoner overfor Norge. Det er ingenting verken historisk eller nåtidig i russisk politikk som peker i den retningen.) Putin har altså egen agens som ikke er avhengig av at Nato gjør noe han kan reagere på. (Selvsagt uten at det betyr at Nato har håndtert sikkerhetssituasjonen i Europa optimalt de siste 30 årene, men nå som krigen er et faktum er det litt sent å gjøre noe med.)

Så har spørsmålet om norske våpenstøtte blitt løftet fram igjen de siste ukene i Rødt. De vedtakene Rødt gjorde i krigens innledende faser fulgte den norske tradisjonen fra femtitallet om ikke å levere våpen til land i krig, men mye har skjedd siden da, (og Rødts politikk har da også systematisk blitt skjevframstilt av ulike aktører med ulike agendaer), så mye taler både for å ta innholdet i den opp på nytt og få en bedre og klarere argumentasjon.

Rødts vedtatte politikk peker i ulike retninger. Som et antiimperialistisk og ikke-pasifistisk parti mener vi at det er legitimt og riktig at land forsvarer seg, også militært, mot imperialistisk aggresjon. Skal et land kunne gjøre det må landet åpenbart også ha og kunne skaffe seg våpen.

Jeg synes mange tar for lett på at dersom Ukraina ikke får en kontinuerlig strøm av våpenleveranser vil det legge landet åpent for russisk aggresjon. Fred må vi få, men den må i minst mulig grad skje på Putins premisser, og det må først og fremst være ukrainerne som bestemmer når og på hvilke premisser de er villige til forhandlinger.

Dermed mener jeg ikke det verken er eller bør være Rødts politikk at Ukraina (eller andre ofre for imperialistisk aggresjon som ønsker det) ikke skal kunne motta våpen. Rødt har heller ikke kritisert det at andre land har gitt Ukraina våpen, og i de siste dagene har flere sentrale tillitsvalgte, inkludert partilederen presisert at partiet ikke er mot at Ukraina skal motta våpen. Men Rødt har ment Norge ikke bør eksportere dem.

Jeg mener det er mulig å argumentere for dette siste punktet om man gjør det på riktig måte. Det er fullt mulig å mene at verden fungerer best om ulike land kan ta ulike roller i det. F.eks. har Sveriges rolle som et nøytralt land (som nå kan glippe) skapt en kanal hvor vi har kunnet snakke med land som vi slett ikke liker, men kanskje likevel innimellom trenger å snakke med. Norge har hatt et (noe ufortjent) rykte som fredsnasjon og har siden femtitallet hatt en tverrpolitisk enighet om å ikke sende våpen til land i krig. Dette er prinsipper som skiller oss fra mange av de andre landene som nå leverer våpen til Ukraina.

Dersom vi støtter Ukraina med mye annet materiell enn våpen, i tillegg til økonomisk bistand som kompenserer og andre land kompenserer med å gi mer våpen, vil Ukraina få minst like mye bistand både militært og ikke-militært, samtidig som vi i Norge kan holde på en annen internasjonal rolle. Det tror jeg ukrainerne ville vært fornøyde med, men det kommuniseres i for liten grad fra de i Rødt som er mot våpenleveranser.

Da legger Rødt seg åpent til for angrep fra de som ikke vil oss vel om å være Putinapologeter og det som verre er, på tross av vår tydelige støtte til Ukrainas motstandskamp med alt annet enn våpen.

Men bør så Norge støtte Ukraina med våpen?

Forsøk med å dra paralleller til andre konflikter framstår for meg ofte konstruerte. Har f.eks. palestinske selvstyremyndigheter bedt Norge om våpen? Selvsagt ikke. Evt. våpenleveranser til palestinerne ville bidratt til en ting - å gi den nye høyreekstreme israelske regjeringen en unnskylding til folkemord.

Kurderne som nå også slåss mot en brutal invasjon fra Tyrkia i Nord-Syria, kunne derimot fortjent våpen, men de kommer ikke til å få det. Tyrkias Putin - Erdogan - bedriver sin invasjon i fred og ro siden han er Nato-medlem, og bedriver utpressing av Sverige og Finland for å slippe dem inn. Denne situasjonen viser hvor usikker Natos artikkel 5, som krever enstemmighet, faktisk kan være, og den stilltiende aksepten av dette viser fram det åpenbare hykleriet hos de mest ivrige Nato-tilhengerne.

Det framlagte forslaget i Rødt er at Norge skal bidra med antiluftskyts for å stoppe Putins terrorbombing av sivil infrastruktur. Jeg ser få grunner til at Norge ikke skal kunne gjøre det. Dette er våpen som ikke kan brukes til angrep. De er rene forsvarsvåpen for å skyte ned innkommende missiler. De har samme funksjon som skuddsikre vester, i en større skala. Det er også tydelig at behovet er der. Ideer om at Norge skulle kunne bli angrepet av Russland, eller at krigen skal kunne eskaleres på grunn av det, som har blitt løftet fram av enkelte framstår svært dårlig underbygde, særlig når man ser på krigens utvikling det siste året.

Det er heller ingen grunn til at ikke Norge skulle kunne bidra til fremdssamtaler på det grunnlaget - i så fall selvsagt i samforstand med ukrainerne. For meg framstår dette som en falsk motsetning.

Jeg støtter derfor de stemmene i Rødt som nå tar til orde for at også Norge kan bidra med forsvarsvåpen til Ukraina. Vi må få fred, så fort som mulig, men ikke på Putins premisser!