Som nevnt i del 1 skjer årets anmeldelser i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, men i pulje to har vi en god blanding av nyheter som Idefix og Olsenbanden - og nytegnet Knut Berg, samt en god del gamle klassikere, særlig fra Disneyuniverset. Vi kjører bare på!

Olsenbanden
Dette er selvsagt en utgivelsen med den "nye" Olsenbanden, kjent for å ha en ekte skattekriminell i en av hovedrollene. De klassiske Olsenbandentegneseriene av Håkon Aasnes var jo svært populære i sin tid. Vil denne holde nivået? Og vil den (delvis) kompensere for at årets Flåklypahefte er et opptrykk fra for (bare?) elleve år siden?

Nja - bare delvis. På manussiden synes jeg serien lykkes ålreit. Det er et ganske streit humor/spenningsmanus som her og der hever seg litt over det streite og sprudler litt også. Tegningene framstår derimot svært skisseaktige. Det er mulig noen liker den stilen, men for meg blir det for grovkornet. Det reddes litt av at vi har sterke klare farger som skiller objektene visuelt fra hverandre, men bare litt.

I sum, litt over snitt,

Terningkast: 4

Donald Duck Jul på 60-tallet
Dette er et opptrykk av 4 Donald Duck & Co-hefter fra 60-tallet. Det morsomme er at du får med reklamer, konkurranser, "klaffen" og alt. I og med at det er faksimile blir selvsagt billedgjengivelsen deretter (selvom det er av de bedre faksimilenutgivelsene), men du får mye nostalig for pengene om du vokste opp i den tiden. Personlig vokste jeg opp et par tiår senere, og må nok innrømme at jeg finner kvaliteten på en del ting som ble trykt på sekstitallet litt såder. Men en klassisk Barks-føljetong og et par frustrerende Klodrik-historier trekker opp.

Men det aller morsomste er å se på reklamene og premiene i konkurransene. Det forteller deg litt om hvordan verden så ut for 60 år siden.

Om jeg savner en ting er det at du ikke får med en faksimile av julekalenderen som var med i ett av heftene. Det hadde vært morsomt å se hvordan den så ut. Et lite forord som satte seriene i sin tidmessige kontekst hadde også løftet utgivelsen litt. Som det er blir det midt på treet, men med en del lyspunkter her og der.

Terningkast: 3

Julens store Asterix
Dette albumet gir deg to klassiske Asterixhistorier fra Goscinny og Uderzos gullalder - Tvekampen og Vikingene. Historiene formelig sprudler av både morsomme plot og små detaljer rundt hvert hjørne. Tegningene er også Uderzo på sitt beste. Prisen er også lav, det virker som forlaget forsøker å nå et segment som de dyre innbundne asterixalbumene med masse ekstramateriale ikke helt treffer, og det er ikke dumt.

Det eneste som er å trekke her er at disse historiene er utgitt ørten ganger før, men det blir det jo litt trekk for.

Terningkast: 5

Ingeniør Knut Berg
Ut av det blå kommer en nytegnet Ingeniør Knut Berg, av Øyvind Lauvdahl. I motsetning til det forrige forsøket på en Moderne Knut Berg (av Bing, Bringsvær og Westad) følger denne den gamle stilen med teginger i svart og rødt med tekst under. Det funker ganske godt. Historien kombinerer en rekke "tip of the hat"s til den gamle serien med tilsvarende til vårt moderne samfunn. Skurken doktor Panga har f.eks. i en vellykket samfunnssatire blitt en slags Elon Musk.

Det åpnes flere spennende konfliktlinjer her, men som vanlig er det ingen avsluttende historie vi får. Den fortsettes til neste år. Dermed er det også umulig å si hvordan de uliek trådene flettes sammen, noe som gjør det vanskelig å felle en endelig dom over historien. Det jeg kan si er at det ser svært lovende ut så langt, og vurdere historien på det. Tegningene er som nevnt klassiske i utformingen, men har Lauvdahls renere strek. Det gjør seg også godt. Det er egentlig lite å trekke her, utover usikkerheten som ligger i at det er et år til vi får se hvordan historien utvikler seg.

Terningkast: 5

Vangsgutane
Den første halvdelen av heftet er en nytegnet, relativt uskyldig men likevel sprelsk og artig historie (det er nesten litt Flåklypa-fakter her og der), vi får tidskoloritten (også med et artig forord om bygdakinoen av Ragnar Hovland), og vi får en DRAMATISK videreutvikling av forholdet mellom Sigrid og Sterk-Ola… Da er det bare å vente et år på hvordan dette går.

De gamle sidene er også interessante i år og historia om Tupp må ha utfordra datidas kjønnstereotypier (som nok i alt for stor grad fremdeles lever). I begge historiene framstår også Larris i et mer yansert lys enn han tradisjonelt har blitt til del. Om du liker Vangsgutane vil du nok sette pris på dette heftet. Det som i hovedsak trekker ned er at hele den gamle historien åpenbart bare er en ren faksimile av et gammelt hefte, med gulnede sider, håndrettet tekst og alt som er. Her kunne forlaget, om de ikke har tilgang til originaler, i det aller minste kostet på seg en kjapp redigeringsrunde i Abbyy Finereader eller lignende programvare for å freshe opp sidene litt.

Men på tross av dette blir det bestått for gutane frå Vangen i år.

Terningkast: 4

Idefix og de ukuelige
Idefix - serieverdenens egen Jean Luc Melenchon, med sitt eget La Gaulle Insoumise - inntar juleheftehylla med et album med tre historier bygget på animasjonsserien som går på NRK Super.

Tegningene er superbe! De holder klassisk Asterix-nivå. Historiene er litt mer midt på treet, vi får ikke de mange finurligheten og ordspillene fra Asterix, men de holder greit mål de også. Det er mulig denne er litt mer for kidsa enn de vanlige Asterix-albumene er. I sum holder det likevel til trygt over snittkarakter.

Terningkast: 4

Rutetid
Svindel og bedrag, på høylys dag. Rutetid har ofte vært en versting i krympflasjons-klassen med massevis av vitsetegninger som strekker seg over en hel side. I år virker det litt bedre. En del sider har tre vitser per side og biseriene (Flisespikkeri og Hurtigmat) har det korrekte antallet (4), og endog 5 vitser på en side. VItsenes kvalitet både i hovedserien og biseriene varierer fra det banale, til det ganske morsomme. I tillegg kommer biserien Fritt som er en fin historie om støtte til Ukraina. Den er pent tegnet av Bjørnar K Meisler, men dessverre er den ikke så veldig morsom. Det er kanskje vanskelig å lage humor av krig.

Terningkast: 3

Walt Disneys jul
Også i år er dette et lite fyrverkei av rarieteter, inkludert mye uutgitt i Norge. EN klassisk Donald-historie. Mikke Mus fra 30-tallet. En klassisk veltegnet historie som kobler Kaptein Krok, de syv dvergene og julenissen (bl.a.) og en helt streit Aladdin-historie pluss en ensiders Ole Brumm og en artsy Donald-ensider.

Alt i alt en opptur, selv om ikke alt er like stas, men slik er jo en twistpose alltid.

Terningkast: 5

Carl Barks jul
Denne gangen har vi en perle - den første Skrue-historien er ikke den beste, men den har den rå nerven til tidlig Barks, og de to korte bihistoriene er gode gamle klassikere de også. Det eneste å utsette er at alle som har lest Donald over litt tid har lest dette flere ganger før. Men akkurat det gjør det jo til et litt kjedelig kjøp for mange.

Terningkast: 5

Norsktegnet Donald
Dette heftet er alltid en højdare. Midthun er norges overlegent dyktigste serietegner i sin sjanger og Nærum og Løkling er iderike og solide manusforfattere. Og vi får en ny historie hvert år. Dette heftet har beveget seg mellom 5 og 6 på terningkastene. Hvor havner vi i år?

Årets hefte har ikke publikumsfrieriet i å legge historien til et eksotisk sted, men det har en artig og velfungerende dialog med Carl Barks jul - vi drar nemlig tilbake til Bjørnefjell. Vi får også inn en ny kvinnelig bifigur (eller er det rettere å si hovedfigur) Katarina, som avhjelper det ellers ofte svært enkjønnede Andeby. Historien bærer preg av et sprudlende overskudd og fiffige detaljer som gjør at det aldri blir kjedelig, ei heller forutsigbart. I år er vi absolutt i den øvre halvdelen av det denne mesterlige trioen har prestert. Da står det til

Terningkast: 6

Donald Duck & Co
Jul er jo nostalgi, og Donald Duck & Co-juleheftet bringer nok tankene tilbake til Barndommens Donald for mange av oss. Ingen innplastedeplastleker, men (dessverre?) ingen ryggklaff heller. Så er jo heftet blåst opp i et større format tilpasset svaksynte eldre lesere.
Men hva med årets innhold? Alle historiene har faktisk et juletema (om man legger godviljen til), og den første historien av Kruse og Heymans er endog tidligere upublisert i Norge og har noen klassiske Dickens-elementer ved seg.

Ellers gir heftet Donald på det jevne. Moro for både stor og liten (om du har klart å begrense skjermtiden til kidsa såpass at de har fått opp en lesehastighet som gjør at lesing framstår som en god fritidssyssel selvsagt), men ikke stor kunst.

Middelkvaliteten på historiene er dermed et par hakk over "jul på sekstitallet", men et par hakk under det norsktegnede Donald-heftet.

Terningkast: 4

Kollektivet
Det er interessant å se på prisene på det klassiske julehefteformatet (32 sider i ca. A4) etter forlag. Storebror Egmont samt humorutfordreren Strand kjører 79 kr, Bladkompaniet er nede på 75 (også for de litt tykkere heftene), Fonna forlag kjører de rimelige 67 kr på sine to, mens Kollektivet nå er ett av to hefter på Gyldendal. Her går det andre heftet, Nemi, for "normalprisen" 79,-, mens Kollektivet koster 99 kr. Kollektivet får dermed om ikke annet æren av å være årets dyreste julehefte! Har forlaget gjort en vurdering av kvaliteten og funnet at det er verdt såpass, eller har tegner Torbjørn Lien krevd såpass for å orke å kaste seg i gang med en ny lang spesialtegnet julehistorie? Jeg håper personlig i hvert fall det er han og ikke Gyldendal som får de 20 ekstra kronene!

Men så - er heftet verdt pengene? Når det gjelder lesemengde blir det om jeg skal være ærlig litt tynt. Med 32 sider og et snittall på ruter/side på i underkant av 6 tar det ikke mange minuttene å pløye seg igjennom. Men er de få minuttene underholdende?

Ikke så verst, må jeg vel si. Vi får som sagt en spesialtegnet julehistorie som alltid er bra. Der leker Lien seg med det okkulte - spøkelser huldre og andre skrømt, og det er vel nesten så det er mer spennende enn morsomt i årets hefte. Det er verken enorme gapskratt, eller direkte hår som reiser seg på ryggen, men jeg merket jeg var spent på fortsettelsen når jeg ble tvunget til å legge det fra meg et øyeblikk, så han har klart å skape et godt driv i fortellingen med mange spenningspunkter.

Jeg kunne normalt nesten vurdert en femmer her, men det var dette med prisen da, og hvor snarlest det hele var. Jaja, skitt la gå - det er jo (snart) jul.

Terningkast: 5

Sølvpilen
Årets hefte fortsetter tradisjonen med å bruke ombrukkede faksimiler av gamle norske utgivelser. Det er vel enklere og billigere enn å skaffe originaler av bedre trykkekvalitet, men må redaktørene virkelig endre størrelsesforholdet på rutene for å få de til å passe inn i liggende format? Plutselig er Falk veeldig tynn i trynet for å si det sånn.

Det som er bra med Søvpilen er at du får veldig mye lesestoff for pengene. Det er jo nesten dobbelt så tjukt som de andre juleheftene til samme prisen. Årets hefte har også relativt spennende historier med mer av dramatikken og mindre av de litt mer humoristiske og uskyldige historiene vi tidvis også får i Sølvpilen. Hvem begynner ikke å sitre i spenning når man hører om Mayaenes hemmeligheter? Og knalltøffe oppgjør med en bande brutale kriminelle på rømmen - det er jo nesten noe Tex Willeresque over det hele? Det er også mye faktastoff her og der gjennom heftet.

Hva er ikke så bra? Trykkvaliteten som sagt, men dessverre - også kvaliteten på tegningene og historiene. Det er ikke elendig, men Frank Sels hurtige tempo gikk nok noe på bekostning av kvaliteten, og disse ganske gode ideene kunne blitt gjennomført bedre. Framdriften i historiene virker litt etter innfallsmetoden og du får ingen skikkelig helhetlig rammefortelling med gjennomtenkte spenningskurver. Faktabitene har jeg enda større problemer med. Her står det gjennomgående at "indianerne" gjorde sånn og slik og hadde de og de tradisjonene. En ting er at det er helt uten kildehenvisninger, enda verre er det at de menneskene vi i dag kaller amerikansk urbefolkning besto av en stor mengde ulike stammer og grupper som hadde til dels svært ulike tradisjoner og ritualer. Jeg føler meg etter lesningen svært usikker på hvor presise en del av de faktaene er for noen som helst, men det er åpenbart at om de stemmer, er det for en eller noen bestemte grupper av amerikansk urbefolkning i noen bestemte historiske perioder. Det er overhode ikke fakta for alle som i Norge i Sølvpilens glansdager ble omtalt som "indianerne".

Terningkast: 3

Donald Duck God gammel årgang
I en samtale mellom Carl Barks og Floyd Gottfredsson som ble publisert i en amerikansk praktbok jeg skaffet meg via ebay for en tid tilbake, finner de to eldre herrene (dette var fra åttitallet) sammen i å rakke ned på Al Taliaferro, mennen bak avisseriene om Donald Duck. Nei, hans and var visstnok for stivt tegnet. Ikke bra i det hele tatt.

Jeg personlig sier: Ryk og reis, Barks og Gottfredsson! Jeg liker Als sprelske og hissige avisand. I motsetning til Barks har han ikke fått noen skikkelig bokutgivels på norsk siden "Donald Duck fra dag til dag" som kom ut i softcoverformat og sort/hvitt i 18 bind fra 1987 til 2001. Julehefteserien er derimot i stort format og i farger, og er en mulighet til å få Taliaferros korte humorhistorier til å virkelig skinne!

Lykkes de? Jeg synes innholdet jevnt over er bra. Det er vel søndagssider vi får her. Fargene er sterke og klare. Ingen gamle faksimiler. Det er ikke alltid jeg synes streken er perfekt gjengitt, men det er jo serier fra 30- og 40-tallet her, så det er mulig det er "as good as it gets". Mitt største problem er utvalget av historier. Det virker litt tilfeldig sammensatt. Det er noen striper fra 1937, så noen fra '43, noen fra '37 igjen, så 44, og jeg mener å ha lesningen av en del av dem rimelig friskt i minne fra tidligere. Nå har jeg ikke undersøkt dette, men sjekker redaktørene f.eks. Inducks og sikrer at ikke de samme sidene kommer på nytt etter bare få år? Og kunne man vurdert dagsstripene også?

Det er jo mange år å ta av her, men jeg begynner nesten å ønske at "God gammel årgang" hadde byttet redaktør med Blondie, som har begynt å kjøre serien kronologisk framover. Da kunne juleheftene ha blitt en flott kvalitetssamlign av Taliaferros Donald, mens Blondie kunne gitt oss glimt fra hele seriens (ekstremt lange) historie.

Terningkast: 4