Her kommer årets julehefteanmeldelser for julen 2022. Strengt tatt julen 2022/23, for julen starter jo på julaften og varer til trettendedagen eller tjuanddagen alt etter som, og da er vi langt ut i 2023. Men av en eller annen mystisk grunn begynner butikkene å selge juleheftene flere måneder før jul, og så slutter de å selge dem lenge før jula er over… Så for juleheftene blir det "julen 2022".

I år har jeg tenkt å gjøre noen grep. De siste årene har jeg brukt et utførlig karaktersystem med delterningkast for alt mulig rart som så blir summert opp til slutt. Vel - nå er jeg lei, så i år slutter jeg med det. Det har noen fordeler, men det har også som ulemper at det stort sett er noe positivt med de fleste heftene, så jeg får ikke brukt hele karakterskalaen. Min abnorme irritasjon over ett stort problem, ville aldri telle mer enn en femdel av karakteren uansett. Så i år slipper jeg subjektiviteten fri, og ender nok opp med å bli litt strengere.

I tillegg dukker heftene opp til litt ulike tider, så jeg vil rett og slett publisere anmeldelsene fortløpende etter hvert som jeg leser dem. Så vil jeg ta en oppsummerende runde og kåre beste hefte til slutt.

Noen generelle ord om utviklingen: Jeg har noen pet peeves, som det heter på engelsk, samtidig synes jeg forlagene på noen områder har gjort noen positive grep i de senere årene. Det virker generelt til å være litt mindre av "hastily cobbled together for a quick buck" som Monty Python navnga et album, og at forlagene har blitt flinkere til å kvalitetssikre utgivelsene og faktisk redigere, noe som har gitt et økende karaktersnitt de senere årene. Men det finnes selvsagt unntakt.

En ting jeg ikke har sett noe bedring i er juleheftevarianten av den nå mye omtalte "krympflasjonen". Dette gjelder særlig de nyere humorseriene. Ikke sjelden blir en vitsetegning eller en avvisstripe på fire ruter, som normalt burde tatt opp en kvart side i et julehefte, trykket over en hel side. Dermed får vi kanskje helt ned mot bare en fjerdedel av det lesestoffet vi burde kunne forvente på 32 sider. De spesialtegnede historiene er noe bedre, men også de har ofte et antall ruter per side/detaljrikdom i tegningene som ville passe bedre i et vanlig hefteformat a la Donald eller Pondus, og ikke albumformatet juleheftene oftest kommer i. Kombinert med den faktiske inflasjonen som gjør at er 32 siders julehefte nå gjerne er nærmere hundrelappen enn femtilappen i pris, kan man fort føle seg litt snytt.

Vi starter med et par "juksehefter".

Fantomet

De kaller det årsalbum, men det har samme format som juleheften og publiseres til jul, så vi tar det med.

Fantomet var en skinnende stjerne på den norske tegneseriehimmelen i mange tiår. Alle barn visse hvem Mr. Walker, Sala Palmer, Guran, Ulv og Hero var. Fantometklubben hadde titusener av medlemmer. Så gikk det sakte men sikkert nedover, og nå er dette årsalbumet samt utgivelsen av faksimiler av de gamle bladene kronologisk alt vi får. I dette albumet får vi amerikanske avisserier fra ulike epoker. Det sterkeste kortet her er nok Sy Barry-historien om kjærlighetsstranden Kela Wee. Den moderne avishistorien som følger har noen gode ansatser, men blir episodisk, og jeg synes tegneren skaper litt stive karakterer. Den siste nostalgitrippen av Wilson Mccoy er nok først og fremst av historisk interesse. Men fin fargelegging og gjengivelse. Alt i alt bestått, men heftet kunne hevet seg med et annet utvalg av serier. Mer fra moderne tid, og ikke bare amerikansk. Det er mere bra å ta av som vi ikke får på norsk om dagen enn dette.

Terningkast: 3

Modesty Blaise
Samme type utgivelse som Fantis. Har du lest Agent X9 i oppveksten, har du lest historien før, men trykkekvaliteten er en helt annen her enn i de gamle utgivelsene. Det som er litt trist er at de bruker en så flott gjengivelse av tegninger på den minst interessante Modesty Blaise-tegneren, Romero. Det mest interessante her er kanskje at det er en av Romeros tidligste historier, så stilen har ikke satt seg like mye som i de senere.

Historien framstår nok en smule datert og går ganske langt i å forsvare og unnskylde de tradisjonelle høyre-diktaturene i Latin-Amerika som var vanlige på tiden historien ble skrevet. Rent spenningsmessig holder historien derimot godt mål, med lange jungelmarsjer og interessante, lett karikerte bifigurer.

Redaktørene kunne ha fått pluss for å oppgi hvor og når den er publisert før, så kan du selv kunne vurdere om du skal kjøpe heftet eller om du skal bla deg ned i bunken av gamle Agent X9. Dessverre har de gjort noen grove utelatelser og sier ikke at denne historien ble utgitt så sent som 2016 i de store Agent X9-gullbøkene som det kom fire av det året, i samme format og med samme svært gode billedgjengivelse.

Det er ingenting med denne historien som tilsier at den må gjenutgis allerede nå foran en lang rekke andre. Her *kunne* vi fått en Modestyhistorie av en mer interessant tegner, med et mer interessant manus og som vi ikke tidligere har kunnet lese i en så detaljert og fin utgivelse. Men det får vi ikke. Dermed framstår utgivelsen som et svært enkelt og billig gjennopptrykk for å maksimere inntekt og minimere utgift.

Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet.

Terningkast: 2

Zelda
Juhuu! Et Zelda-julehefte!. Zelda har vært en favoritt i mange år. På sitt beste er serien en slags nordisk avisstripevariant av en oppdatert Lauzier. Samfunnssatiren slår i alle retninger, både mot ymse mørkemenn og mot hykleriet i en urban kulturmiddelklasse. Holder årets album mål?

Ja, er det korte svaret. Serien har noen år på baken, men kjennes fortsatt frisk ut. Det hjelper nok at figurene har fått bli eldre og utviklet seg i takt med årenes gang. I likhet med en del andre julehefter gjør heftet den dødssynden det er å smelle en enkelt avisstripe utover en helside, noe som gir lite lesestoff for pengene. Når jeg likevel synes det gjør noe mindre for Zelda er det nok fordi Linda Neidestams tegninger faktisk er et hakk mer detaljerte og forseggjorte enn de fleste humortegneres. Biseriene Tegnehanne og Lille Berlin passer tematisk inn og tar ikke opp for mye plass. Det jeg kan se er det også nye striper vi får (men jeg har ikke fulgt opp publiseringen av Zelda som biserie).

Terningkast: 5

Dunce
Dunce kommer med julehefte i år også. En litt episodisk lang og ny historie som flettes fint sammen mot slutten som har den blandingen av lett samfunnssatire, sårhet, mørke men også litt lun varme serien er kjent for. Du har ikke så mye gapskratt, men mange små smil i munnviken og et og annet å tenke på gir serien også. Stripene vi få presentert til slutt er som seg hør og bør - fire striper per side! Ikke noe juks!

Dunce holder formen greit. Og jeg gjetter den vil lande blant de øverste også i år. Jeg vakler litt mellom 4 og 5, men gjetter på at det kommer mye ræl etter hvert så jeg trenger plassen under femmern til det.

Terningkast: 5

Intet nytt fra Hjemmefronten
Mesteparten fylles av en nytegnet historie. Den hadde vært relativt forutsigbar om ikke det var for et par bifigurer som gav litt ekstra spenning og løftet historien noe, men jeg sitter igjen med følelsen av at det er mye uutnyttet i dynamikken med de to bifigurene, for historien penses fort inn på sporet igjen. Stripene vi får i tillegg fyller i hvert fall det normale 4 per side. Et hefte på det jevne her, men ett fiffig innslag løftet det litt: Et par sider med parodier av andre julehefter. Jevnt over godt håndtverk, men ikke stor kunst.

Terningkast: 4

Pondus
Noen ganger synes jeg det er litt vanskelig å gi en skikkelig slakt. Jeg tenker på den stakkars underbetalte serietegneren som slaver og strever og så bare skal få utakk igjen. Derfor hadde jeg jeg gledet meg til å slakte Pondus-juleheftet som i en del år har bestått av opptrykk av striper med en stripe per side og vært utlest på 3-4 minutter. Øverli ler nemlig hele veien til banken samme hva jeg skriver. Å trykke Pondus-julehefter er vel omtrent som å trykke penger.

Men, dessverre. Misbruket av papir er fortsatt der, men i år gir Øverli oss en nytegnet julehistorie sentrert rundt bifiguren Eddie som videreutvikler hans familiebakgrunn (med en Gangster-mor). Det er selvsagt en nødvendighet å utvikle Pondus-universet for at serien ikke skal gå på tomgang. Er det morsomt? Jo, litt, men det virker i større grad som dette er en utviklingsfase for å legge til rette for mer humor senere i serien (Noe Øverli mer eller mindre sier i et intervju i heftet). Det er jo fint og bra, men det hjelper jo ikke for dette heftet isolert. Om du ikke følger serien fast kan dermed denne historien bli litt som å se en episode midt i Ted Lasso uten å se resten, så er du advart. Likevel et steg opp for Pondus i år. Biserier har et par sider hver: Skavlan og Bestis. Jeg syntes bestis hadde en god korthistorie selv om jeg er ravende uenig i konklusjonen. Jeg ville sagt: go for it! Alt i alt får jeg ikke til en skikkelig slakt, det blir midt på treet.

Terningkast: 3

Storefri
En gang i tida var læreren en del av øvrigheta. Sammen med presten og lensmannen var læreren en man så opp til i bygd og by over det ganske land. Slik er det tydeligvis ikke lenger, når lærerne kan få en streik avblåst med tvungen lønnsnemnd av en rødgrønn regjering. Da er det ikke mye respekt igjen. Og om Storefri på noe vis er være en indikasjon på hvordan man ser på lærere i Norge i dag, skjønner man fort hvorfor. Makan til stereotyp gjeng skal man lete lenge etter, og hovedkarakteren i år er jo den verste av alle, den rølpete Vidar. Men vi får i hvert fall en nytegnet julehistorie. Det ser ut som at det er i ferd med å feste seg som en standard og det er bra.

Har du vokst opp med Pyton og ønsker en litt mer neddempet og sosialt akseptabel kanal å få utløp for rølpehumoren, så kan dette være noe for deg. Ellers ikke. Serien sliter som mange andre humorserier også med papirmisbruk, men her er det ekstra ille siden tegningene på ingen måte er detaljerte nok til å forsvare å blåses opp så stort. Stripene vi får i tillegg her har de av en mystisk grunn lagt inn bare tre av på hver side, med store hvite felt imellom. Er det satt av plass til å tegne selv? Gi oss heller fire striper per side neste år. Biseriene Pappa og Hurtigmat passer nok heftet, for de har lignende humor.

I sum: Det er sikkert noe å glede seg over her for den som liker slikt, men under ett blir dette for tynt.

Terningkast: 3

Pondus - klassiske julehistorier
jeg er jo tidvis kritisk til opptrykk av gamle repriser som vi har fått ganske nylig til jul. Unntaket er når man er åpen og ærlig på det. Her har Pondus kastet sammen noen klassiske julehistorier fra for noen år tilbake, og så lenge du ikke har lest dem før, eller har glemt dem og ikke vet hvor de gamle heftene dine har blitt av er det nok en velkommen utgivelse for mange.

Jeg vil si denne, om man ser bort fra at det er opptrykk, er det beste av årets to Pondusjulehefter. Du får til og med ganske mye serier for pengene. Det er et tykt hefte slik at prisen per side blir mindre enn de fleste andre, samt at "krympflasjonen" ikke er like utpreget.

Terningkast: 4

Jens von Bustenskjold
Årets hefte begynner bra. En klassisk Anders Bjørgaard-forside, i duse farger. Rammen rundt er kanskje litt glorete, men det får gå. Så kommer en sides faktainformasjon om nettopp Bjørgaard og hans liv og virke. Også interessant og et fint pluss. Så kommer den klassiske Bustenskjold-historien Isfesten. Romantikk og svermeri i den kalde vinterstid, med en god dose dramatikk attpåtil. Etter å ha laget meg en liten Bustenskjold-indeks, kan jeg også avsløre at denne historien aldri har vært utgitt i noe Bustenskjold-hefte tidligere. For den som ikke har Thule forlags samlede verker som kom ut for en 20 års tid siden, er dette altså første mulighet siden den gikk i Magasinet for Alle i nr 5-10 1968 (som opptrykk, først publisert i nummer 21-26 1943).

Den andre tegneseriehistorien, Navarhaugparet på tur, ble opprinnemlig utgitt noen uker før den første historien i nr 11-16, 1943 med opptrykk 46-51/52 1968. Heller ikke den er utgitt i noe hefte tidligere. Her synes jeg forlaget har gjort en god jobb med å lete opp gode historier som vi ikke har fått servert for bare få år siden! (Historien som kom mellom de to i årets hefte, Plassbakk-kallens sengehygge kom nemlig i julehefte i både 2004 og 2015, vi trenger ingen reprise på den på en stund.) Her får vi se de mest destruktive sidene av Navarhaugparets samspill, spille seg ut i full blomst. Det er en tragedie, og man ender nesten opp litt nedstemt til slutt, på tross av fernisset av humor som ligger over. Akk ja. Få kan som Lybeck pakke strømmer av Weltschmertz inn i florlett bygdahumor.

Novellen vi får med er svært tidlig Lybeck, uten noen av de kjente figurene, og er nesten ikke en komedie i det hele tatt, men en hyggelig liten påminnelse om å ikke skue hunden på hårene, full av menneskelig varme.

Jeg har tidligere mast litt på trykkekvaliteten. Den gikk dramatisk ned etter Bladkompaniet tok over for Forlaget for alle i 1985, men har tatt seg opp de siste årene, selv om faksimiler fra Magasinet for alle fortsatt tidvis gir et bedre resultat enn juleheftene. Nå er det vel først og fremst de opprinnelige duse fargene fra tofargetrykket serien opprinnelig kom i jeg savner. Men det er mulig det er så lenge siden noen har sett det (altså, pre 1985) at jeg er en av få.

Alt i alt er dette en utgivelse som består med glans!

Terningkast: 5

Kapteinens jul
I årets hefte fortsetter forlaget med å gi oss søndagssider fra da Dirks jr. tok over serien fra sr. Jeg tenker det er et bedre valg enn å trykke de samme historiene om og om igjen, selv om jeg nok foretrekker Dirks sr. sin litt mer rufsete tegnestil foran den noe enklere stilen til sønnen.

Det er selvsagt umulig å lese dette uten å sammenligne med den i norsk sammenheng mer etablerte Knoll og Tott-utgivelsen av Harold Knerr, og jeg har ikke lest årets K&T-hefte enda, men generelt bruker Kapteinens Jul å være litt svakere på detaljrikdom og finurlighet både i tegning og manus, men tar det tidvis igjen ved å tørre å eksperimentere litt mer, f.eks. ved å la historier løpe over flere sider og, som i årets hefte, bryte "den fjerde veggen".

Rasismen må jo alltid nevnes i denne serien, i begge versjoner. Tegningene av urbefolkningen på øya bygger selvsagt på tradisjonelle, karikerte rasistiske troper av afrikanere, noe som har hengt ved en del vitsetegningstradisjoner helt til vår tid. På den andre siden er det ikke så mye rasisme å spore i manus - de innfødte karakterene som er med framstår i hovedsak som likemenn i handlingen. Det hjelper forhåpentligvis at seriene er fra sekstitallet og ikke førtitallet. Vi har sett det verre enn dette, for å si det slik, og det blir da også kommentert i forordet.

Generelt: Årets hefte har relativt enkle vitser og tegningene er likeså, men eksprimenteringen løfter det litt og vi får altså lese noe nytt også, så det løfter det fra godt under middels, til middels.

Terningkast: 3