Kronikk i Klassekampen 15.9.2021

Gjerdene mellom de fattige og de rike ble godt vedlikeholdt av de blå. Klarer vi å rive dem ned for godt?

Stortingsvalget ga et etterlengtet nytt flertall med en kraftig styrket venstrefløy. Men hvordan sikrer vi at dette skaper en varig ny politikk? Kan vi gjøre endringer på et dypere nivå?

De fleste større sivilisasjoner har operert med hierarkier hvor noen mennesker har blitt ansett som mer verdt enn andre. Ett verktøy å dele mennesker inn etter er kaste, som vi kjenner fra India. Et annet er rase, som vi kjenner fra for eksempel Sør-Afrika under apartheid eller slaveriets og segregeringens tid i USA.

Slike systemer er i utgangspunktet rene fiksjoner: De er mentale konstruksjoner som bare fungerer så lenge folk flest tror på dem. Samfunnene som bygger på slike tankestrukturer og hierarkier vil ofte forsvare dem svært hardt, også med vold.

Å lage sosiale hierarkier på grunnlag av konstruksjoner som kaste eller rase er ansett som illegitimt av de fleste i dagens vestlige samfunn, men ett hierarki holder seg ved like og styrkes: det mellom fattig og rik.

Som andre hierarkier opprettholdes og forsvares det av et ideologisk tankesett som er frikoblet fra virkeligheten. Gjerne gjennom ideer om at de rike jobber hardere eller er dyktigere enn andre, og at deres rikdom dermed er rettferdig.

Dette går på tvers av det vi faktisk vet om rikdom i Norge og andre vestlige land: De fleste rike er rike fordi de er født inn i en rik familie, og de fleste fattige er fattige fordi de er født inn i en fattig familie. Er du velstående, vil du få mange flere muligheter til å utvikle de talenter og ferdigheter du måtte ha, enn om du er fattig. Hierarkiene gjenskapes slik gjennom generasjonene i et klassesamfunn.

Historisk har den politiske kampen stått om disse hierarkiene: fra kampen om de adelige privilegiene i revolusjonens Frankrike til kampen om Forskjells-Norge i dag. Høyresiden har vært konservative – de har villet bevare hierarkiene, mens venstresiden har villet rive dem ned. Når vi ser på andre samfunn og andre tidsaldre er det sjelden vanskelig å se at disse hierarkiene har vært illegitime. Hvordan vinnes så denne kampen i vårt eget samfunn, i vår egen tid?

Vi har faktisk en del nylige erfaringer på hvordan fordommer mot grupper kan rives ned. De siste 30 årene har vi sett en stor endring i holdninger til en gruppe som ble til dels kraftig undertrykt, nemlig homofile. Særlig interessant er holdningsendringene i USA, som har hatt større innslag av konservativt kristent tankegods enn europeiske land.

Hvordan har den ekstremt hurtige aksepten for like rettigheter for homofile skjedd? Stanford-forskeren Michael J. Rosenfeld beskriver en tydelig mekanisme: På områder hvor folk ikke har personlige erfaringer, har eliteoppfatninger en tendens til å dominere. Eliter vil som oftest bevare samfunnets hierarkier siden de befinner seg på toppen av dem. [1]

Fram til 1990-tallet var USAs eliter anti-homofile. I løpet av 1980-og 90-tallet skjedde det derimot en dramatisk økning i amerikanere som hadde venner eller familie som de visste var homofile eller lesbiske. Dermed fikk stadig flere personlige erfaringer som brøt ned fordommene.

Ikke minst var kampsakene viktige. At homofile blant annet kjempet om retten til å gifte seg, sendte et signal om at de ønsket seg det samme som andre amerikanere: stabile og trygge rammer rundt et familieliv. Også folk med tradisjonelle verdier kunne kjenne igjen seg selv i sine homofile venner og slektninger, og mytene som hadde holdt liv i undertrykkingen, slo sprekker. Andre studier viser det samme.

Hva kan denne svært vellykkede kampen lære venstresida mer generelt?

Det er neppe tilfeldig at både apartheid og segregering betyr atskillelse – å hindre eller begrense kontakt mellom de ulike gruppene i hierarkiet. Det samme ser man i det tradisjonelle indiske kastesystemet: det er strenge regler for å hindre kontakt mellom kastene. Dette er helt avgjørende, fordi det hindrer personlig vennskap og kjennskap som utfordrer fordommene som opprettholder hierarkiene.

Når personlige erfaringer derimot får oppstå, forsvinner også aksepten for hierarkiene. SSBs jevnlige undersøkelser om holdninger til innvandrere og innvandring viser at de blir gradvis mer positive over tid, samtidig som folk får mer kontakt og erfaring, og at de som har mest kontakt er mest positive. Lignende kan vi se for eksempel i Tyskland, der ytre høyre-partiet AfD systematisk får høyest oppslutning i delstatene med færrest innvandrere.

Det bør være liten tvil om at det samme gjelder kampen mot de sosiale ulikhetene. Når en milliardær som Stein Erik Hagen får seg til å si at nordmenn som er avhengig av støtte fra Nav er «arbeidssky og late», er det god grunn til å tro at han ikke har så mange i familien eller vennekretsen som har trengt støtte fra Nav.

For å knuse mytene om de «udugelige» fattige og de «dyktige og hardtarbeidende» rike er det sannsynligvis nettopp kontakt som er nøkkelen. I store deler av verden ser man da også delte byer og «gated communities», som gjør at rike og fattige lever forskjellige liv. De rike bor i egne områder, går på egne (dyre) skoler, handler i egne butikker og møter ofte ikke andre samfunnsklasser annet enn i kunderelasjoner, litt som da hvite i de segregerte sørstatene kunne ha en svart hushjelp.

Når kontakten skjer gjennom en skjev maktrelasjon, kan den forsterke heller enn bryte fordommene. Prismekanismen kan slik være like effektiv som segregeringslover for å skille mennesker, og der hjelper ikke bussboikott.

Denne erkjennelsen gjør at en del av venstresidas kampsaker får en ny viktighet: kamp om sosial boligpolitikk og mot delte byer, kamp mot kommersielle privatskoler og mot rent karakterbasert skolevalg, kamp for allmenne, skattefinansierte ordninger for alle og felles løsninger hvor mennesker med ulike sosial bakgrunn møtes. De er ikke bare viktige saker i seg selv. De blir et sentralt verktøy i å rive ned det hierarkiet som mer enn noe preger vårt moderne samfunn: det mellom rik og fattig.

Dette gjelder selvsagt også rekruttering til politikken og avlønning av politikere. Når våre folkevalgte ender opp som øvre middelklasse (eller overklasse), svekkes deres erfaringsgrunnlag med livet vanlige folk lever, og aksepten for politikk som fører til økte klasseskiller, øker.

Dersom et nytt flertall skal etablere en ny politikk som blir varig, må det altså føre en politikk som river gjerdene til norske «gated communities» av velstående, og styrker arenaer hvor folk møter hverandre på tvers av bakgrunn og som likemenn. Da vil mytene som rettferdiggjør groteske sosiale ulikheter knuses. [2]

Fotnoter
[1] I artikkelen "Moving a Mountain: The Extraordinary Trajectory of Same-Sex Marriage Approval in the United States"
https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/2378023117727658

Dette bekreftes f.eks. også i Kumar, Kodipady og Youngs artikkel "A Psychological Account of the Unique Decline in Anti-Gay Attitudes" hvor de peker på hvordan "mange mennesker har oppdaget at en nær venn, et familiemedlem eller noen de beundrer er homofile, noe som motiverer dem til å identifisere seg med skaden og diskrimineringen til personen de kjenner. Deretter gjør de moralsk konsistente resonnement som generaliserer denne mellommenneskelige innsikten også til fremmede."
https://psyarxiv.com/rvp57/

[2] Det kom et motinnlegg mot kronikken 18.9. Jeg følte meg vel litt rart lest, så et svarinnlegg er på vei.
https://www.facebook.com/marxisme.no/posts/10158404857883546