Fattighandel

Av Marianne Marthinsen

Statistikk gir opphav til mange diskusjoner, de viktigste handler om fattigdom.

Vi har hørt tallene før – de fattigste 40 prosent i vår verden har tilgang på fem prosent av velstanden, mens vi som hører til de rikeste ti prosent legger beslag på godt over halvparten.

54 land opplevde en nedgang i inntekt per innbygger på 90-tallet, det tiåret da globaliseringsprosessen virkelig tok av. 20 av disse landene ligger i Afrika sør for Sahara. De rike landene har hatt en systematisk høyere vekst enn de fattige gjennom hele 90-tallet. De fattigste blir fattigere, og de rikeste rikere. Samtidig har andelen fattige i verden sunket.

Det er med andre ord færre fattige i verden sett i forhold til antall rike. Det brukes i liberalistiske kretser som et bevis på at frihandel og økonomisk liberalisering er det saliggjørende for verdens elendige.

Det morsomme er at det er Kinas voldsomme vekst som gjør at statistikken over andelen fattige i verden peker i riktig retning. Holdes Kina utenfor, har andelen fattige økt. Mye kan sies om Kina, men landets suksess kan vanskelig beskrives som noen markedsliberalistisk seier.

Frihandelskritikere beskyldes ofte for ikke å forstå hva internasjonal handel dreier seg om (når vår egen produksjon utkonkurreres, er det bra vi blir forklart): Det betyr at andre produserer mer effektivt og billigere enn oss, og at vi kan bruke arbeidskraften til noe mer fornuftig.

Det er naturligvis en riktig analyse isolert sett. For norsk økonomi er det fint at vi slipper å produsere
våre egne klær, men kan importere dem billig fra Kina så vi kan bruke våre velutdannede hoder på mer lønnsomme ting. At konkurransen om hvem som skal sy klærne våre raskt utvikler seg til en konkurranse om hvem som har de laveste lønningene og de dårligste arbeidstakerrettighetene er en side av historien som krever sin egen kronikk.

Mitt eget utgangspunkt er at frivillig varebytte mellom likeverdige handelspartnere er av det gode, men også slik handel har en pris. Når egen industri utkonkurreres, betyr det enkelt sagt at folk mister jobben.

Skal handelen ha en positiv gevinst, må denne arbeidskraften brukes på en annen og bedre måte. Det er på ingen måte noen selvfølge at det skjer, og særlig ikke i de aller fattigste landene hvor alternativene til jobb på skofabrikken som ble lagt ned er nærmest ikke-eksisterende. Det er en illusjon å tro at det i kjølvannet av nedlagt industri følger nye lønnsomme arbeidsplasser nærmest av seg selv.

Våre hjemlige debatter om aluminium og dørfabrikker skulle illustrere det mer enn godt nok. Problemet er at i de fattigste landene finnes det ikke næringsfond som kan hjelpe lokalsamfunn som ligger med ryggen brukket over kneika. De som mister jobben får ikke arbeidsledighetstrygd slik at de holder hodet over vannet i en overgangsfase, og de får ikke tilbud om omskolering slik at de kan bli sysselsatt i nye og mer konkurransedyktige næringer.

En utkonkurrert skofabrikk vil derfor føre til at befolkningen får kjøpe billige importerte sko, men medaljen har en betydelig bakside i form av arbeidsledighet og sosial nød.

Import av klær betød slutten for det meste av norsk tekstilindustri, med de kostnadene det innebar for de sysselsatte, men det skjedde ikke over natten. Lenge var tekstiler unntatt fra Gatt-avtalen for å beskytte vestlige sysselsatte, og da det ble bestemt at tollbarrierene skulle trappes ned, skjedde det gradvis over en periode på mange år gjennom den såkalte multifiberavtalen.

Multifiber-avtalen førte helt klart til at norske forbrukere måtte betale mer for klærne sine, men vi unngikk å sette alle tekstilarbeidere på gata med de sosiale og menneskelige kostnadene det ville ført til.

Forklaringen på fattigdommen sør for Sahara kan i stor grad forklares med manglende handel. Men krav om full adgang til deres markeder vil gjøre nøden ennå dypere.

Det er legitimt, og ikke minst lønnsomt, å beskytte egne innbyggere mot store og brå omstillinger som kaster folk ut i ledighet og en usikker fremtid – spesielt i land hvor det ikke eksisterer noe sosialt sikkerhetsnett. Kanskje er det i dette resonnementet at mye av nøkkelen til Kinas suksess ligger.

De tjener stort på å åpne sin økonomi, men de gjør det gradvis og på en kontrollert måte slik at omstillingene ikke tar knekken på landet, og de har beholdt kontrollen med kapitalflyten for å verne seg mot ustabilitet. Mye er selvsagt bekymringsverdig i Kinas utvikling også – blant annet ser man enorme og økende forskjeller mellom by og land. Det undergraver likevel ikke det faktum at antallet virkelig fattige
i Kina er redusert med mellom 75 og 90 prosent de siste 20 årene.

Handel er essensielt for velstandsutvikling, men den må skje på riktige premisser. Et rettferdig og bærekraftig system for handel innebærer mulighet til å beskytte seg mot de uønskede effektene som følger med en globalisert økonomi. Vi har med andre ord en lang vei å gå Â…

Marianne Marthinsen er økonomistudent og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Artikkelen er tidligere trykt i Klassekampens Kron og mynt-spalte 20/7 2006, og kan også leses på nettsidene til Radikalt Økonominettverk (pdf).

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering