Kommunisme og "kommunisme"

Med forfatterens tillatelse publiserer vi denne artikkelen av Trond Andresen, hvor han teoretiserer over sentrale tema om hvordan overgangen til et mer kommunistisk samfunn kan se ut. Artikkelen er opprinnelig publisert som kronikk i Klassekampen, juni 1991. Se også {{link http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/ Trond Andresens hjemmeside}}.

Begrepet kommunisme er i dag blitt et skjellsord. Jeg skal ikke her ta diskusjonen om marxister bør gjenreise uttrykket. Men jeg vil argumentere for at det "kommunistiske samfunn", slik som opprinnelig definert i marxismen, fortsatt er det beste (og faktisk eneste logiske) langsiktige mål som kan stilles opp for et hvilket som helst samfunn.

La oss tenke oss at en eller annen form for demokratisk (ikke av øst-Europa-typen) sosialisme er etablert. Dette samfunnet vil fortsatt ha et betydelig preg av kjøp og salg, konkurranse, markedsøkonomi. Spørsmålet er: Kan man - med et slikt utgangspunkt - finne en troverdig strategi for å trenge markedsøkonomien mer og mer tilbake til fordel for felles økonomiske løsninger, uten at dette resulterer i eventyrpolitikk, byråkrati, ineffektivitet?

Innvendinger kan reises med god grunn etter det som har skjedd i såkalte sosialistiske land. Men de som fordømmer "kommunisme" fordi de feilaktig tror at dette begrepet betyr tyranni og ettpartistat, bør merke seg at kombinasjonen kommunisme og stat er en selvmotsigelse. Ordet "kommunisme" kan oversettes direkte med "fellesskap". Kommunismen ble definert av Marx og Engels som en samfunnsform uten stat, byråkrati, militærapparat, samfunnsklasser, penger, lønnsarbeid.

Økonomisk er kommunismen karakterisert ved mottoet: "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Verden har til nå ikke sett et eneste kommunistisk samfunn, og vil ikke få se det før tidligst om et hundreår eller tre. Kommunismen forutsetter nemlig en svært høyt utviklet sivilisasjon, teknologi, økonomi.

Likevel er det slik at allerede i dag, i det kapitalistiske Norge, har vi betydelige sektorer i økonomien som er "kommunistiske", ihvertfall i økonomisk forstand. Skole og sjukehus er finansiert av alle i fellesskap, og de som trenger skole eller sjukehusopphold får det etter behov, ikke etter betalingsevnen (slik er det stort sett ennå, sjøl om makthaverne har begynt å ødelegge dette systemet). Denne typen fellesøkonomi, hvor folk får etter behov uavhengig av innsats, er altså en vesentlig del av det som Marx og Engels mente med begrepet "kommunisme". Flere sektorer enn skole og sjukehus kan tenkes tatt ut av markedsøkonomien og inn i fellesøkonomien. Et eksempel er kollektivtransport. En større og større del av billetten kan betales som subsidier fra samfunnets felleskasse, og tilsvarende mindre av den som reiser. En dag har man nådd målet: Alle kan reise med buss eller trikk etter behov, uavhengig av pengepungen. Billettsalg og kontrollører er en saga blott. Det er ingen teknisk eller økonomisk umulighet å gjennomføre dette her og nå, i det kapitalistiske Norge. At makthaverne neppe vil gå med på det, er en annen sak.

La oss derfor vende tilbake til et tenkt sosialistisk system, hvor de som forvalter staten forutsettes å ha folkets beste i tankene. De har som mål å utvikle sitt sosialistiske system gradvis mot kommunismen. Men de kan lett gjøre store tabber når de vedtar tiltak for å redusere samfunnets innslag av markedsøkonomi. De bør holde hodet kaldt og ikke gå for fort fram. De bør spørre seg om minst ett av følgende tre vilkår er oppfylt før en virksomhet overføres til fellesøkonomien:

(1) Produktet (eller tjenesten) må være slik at folk ikke overforbruker, sjøl om det er gratis for brukeren. Dette vilkåret er allerede i dag oppfylt for skole og sjukehus. Kollektivtransport i by-sentra oppfyller nesten dette vilkåret. Lengre reiser (f.eks. flyreiser) gjør det ikke .

(2) Produktet blir etterhvert så enkelt å masseprodusere (p.g.a. den tekniske utviklinga) at det spiller svært liten rolle om noen forbruker mer enn nødvendig av det, hvis det blir gratis. Nå vil dette vilkåret sjelden bli oppfylt, fordi miljøhensyn vil sette rammer for produksjonen (se punkt (3)). Men for visse produkter som ikke belaster miljøet kan det gjelde. Vi kan f.eks. tenke oss at kapasiteten i telenettet blir så stor at folk kan ringe så mye de vil uten å betale for det, ihvertfall lokalt.

(3) Miljø- og samfunnsbevisstheten i befolkninga må være slik at folk ikke overforbruker sjøl om produktet/tjenesten er gratis. Dette vilkåret er det viktigste. Men det er i svært liten grad oppfylt i dag. Dette vilkåret er nytt i forhold til den klassiske forestilling om økonomien under kommunismen, hvor man har forutsatt at produktiviteten vil bli så høy at alle kan forsyne seg uhemmet, slik at det blir unødvendig å legge bånd på den enkeltes rett til å ta ut goder etter eget ønske.

Sterk utvikling mot fellesøkonomi og mindre markedsøkonomi vil man først kunne få når vilkår (3) nærmer seg oppfylling. Da er det store flertall så lojalt mot fellesskapet at det frivillig og bevisst unnlater å fylle favnen med f.eks. sko sjøl om dette er gratis. Og de forbruksnarkomane som bærer lass etter lass ut av butikken bare fordi de ikke må betale for varene, vil bli utsatt for et så sterkt sosialt press fra omgivelsene at dette problemet etterhvert vil bli ubetydelig i samfunnsmessig målestokk.

Etterhvert som flere og flere varer og tjenester fjernes fra penge-økonomien, blir behovet for lønn til den enkelte tilsvarende mindre. Stadig flere produkter og tjenester blir jo gratis. Man nærmer seg et samfunn uten kjøp og salg. Penger og lønn bortfaller til slutt helt. Folk produserer fordi de finner det meningsfylt å gjøre nytte for seg, ikke fordi de er tvunget til det for å tjene til livets opphold. "Lønna" er nå at andre setter pris på den innsatsen du gjør. Folk flest sin lojalitet til felleskapets beste vil også føre til at det ikke trengs konkurrerende bedrifter for å tvinge fram rimelige varer og tjenester av god kvalitet. Samfunnet blir etterhvert "en eneste stor bedrift". Innsatsen opprettholdes, men ikke som idag gjennom den evige frykt for å bukke under i kampen for tilværelsen. I stedet får man en veldrevet og miljøvennlig økonomi gjennom skaperkraft , entusiasme og økt kunnskapsnivå. Når trygghet og samarbeid erstatter frykt og konkurranse, vil også de mellommenneskelige forhold bli kraftig forbedret. Samfunnsproblemer som alkoholisme, stoffmisbruk, vold, kriminalitet, sjølmord vil bli sterkt reduserte.

Et lite skritt av gangen kan tas mot dette langsiktige målet, nettopp ved gradvis å overføre deler av økonomien til felleskapet slik som beskrevet over (dette er det stikk motsatte av den ødeleggende privatisering vi ser i dag). Ved å gå skritt for skritt i riktig retning, men bare når tida er moden, blir dette ikke bare en drøm, men også et realistisk mål. Den såkalte sannhet om "den egoistiske menneskenaturen som gjør at vi aldri kan få til noe annet enn kapitalisme" vil da endelig bli gjort til skamme.

Det er ingen andre enn marxistene som har forsøkt å lage et langsiktig mål for framtidssamfunnet. Det er nok av dem som kaller dette langsiktige målet "urealistisk". De bør i samme åndedrag spørre seg sjøl om hvorfor ingen andre politiske strømninger stiller opp noen langsiktig visjon om hvor de vil hen. Men man kan jo spekulere over mulige alternative "mål": Superstaten EU i økonomisk krig med Japan og USA? Den totale markedsliberalisme? Eller at alle blir kristne? Eller kanskje bare "det er bra som det er" ?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering