Hvordan og hvorfor fungerer ikke militær intervensjon?

Endringer i lands styresett må komme innenfra, ikke utenfra, og når de konfliktene vi ser globalt i dag, ofte er nettopp et resultat av tidligere tiders intervensjon og tvang, er å tro at vi retter på dette med mer av samme sorten, om ikke idiotisk, så i det minste svært naivt. Når dette er utgangspunktet for artikkelen, skjønner vel de fleste hvor det bærer, men det er likevel alltid viktig å belyse disse poengene, igjen og igjen, og å utdype de med eksempel.

Problemet med å gå til krig, er at det ikke løser de grunnleggende problemene og motsetningene i et samfunn, med mindre det da blir ført en ren utryddelseskrig. De landene som har relativt diktatoriske styresett i dag har i regelen mye mer dyperegående problemer enn de som er representert ved den enkeltpersonen som styrer på toppen. Det er derfor USA nå har problemer i Afghanistan, og også vil fortsette å ha problemer i Irak selv nå etter at Saddam er fanget. Derfor vil kriger oftest skape mer vold og drap enn de fjerner, selv når de startes på humanitært grunnlag (og ikke på grunn av olje eller for å befeste globalt hegemoni, som i de seneste eksemplene). Det er nettopp derfor folkeretten er utformet som den er. Dersom det skulle være legitimt å angripe alle man kan kalle for diktatorer ville stater benytte det som legitimering over en lav sko, noe de også likevel gjør i dag.

Det er viktig å ha til grunn den innsikten at det er de økonomiske forholdene som legger utgangspunktet for samfunnet og kulturen og mens folk dør over hele verden daglig, dør de fleste ikke på grunn av diktatorer, men på grunn av en enormt skjev fordeling av materielle goder globalt. Diktatur bør slik bekjempes med økonomisk vekst og med åpenhet. Det bør bekjempes militært kun gjennom et internasjonalt demokratisk system i tråd med folkeretten, altså først som et forsvar når det starter en angrepskrig. Historisk sett ville et slikt system gjort det mulig å reagere mot for eksempel Hitler straks han annekterte Sudetenland, og i det minste da han angrep Tsjekkoslovakia, så å kritisere en slik holdning for Chamberlinistisk godtroenhet, faller på sin egen urimelighet. Samtidig fordømmer en slik holdning de siste tiders aggresjon fra USA sin side, samtidig som det tillater aksjoner tilsvarende den mot Irak etter angrepet på Kuwait. Det har slik ikke skjedd noe i de siste 60 år som tilsier at en burde fravike dette prinsippet, tvert imot burde vi alle være glade for at for eksempel den kalde krigen stort sett holdt seg kald. Det virker likevel som respekten for folkeretten er dalende nå som USA ikke lenger har en reell motpol å frykte.

La oss se på eksempelet Irak. Er det noen som i dag husker hvordan Saddam fikk påskudd til å sparke ut våpeninspektørene som han måtte godta etter første gulfkrig? Det var selvsagt USA som ikke kunne dy seg, og bare måtte sende med CIA-agenter blant inspektørene (noe de selvsagt ikke har lov til), og slik gav de Saddam akkurat det påskuddet han trengte for å kaste inspektørene ut. I tillegg var jo dette unektelig ganske flaut for FN, som er avhengig av å fremstå som en nøytral internasjonal aktør for å kunne fungere. Nå har USA aldri vært særlig opptatt av FN, så slik sett gjorde ikke dette landet noe. Av dette kan vi jo også konkludere at det er en uting at et enkelt land har så mye makt at man kan blåse i FN. FN er tross alt det mest demokratiske internasjonale organet vi har.

Saddam fikk altså kastet ut inspektørene, og USA fikk senere truet og bombet dem inn igjen. Da var likevel avgjørelsen om å gå til krig allerede tatt, noe man i retrospekt kan se av den globale politiske balletten Bush-administrasjonen presterte i månedene som fulgte. Når det er sagt så har Saddam aldri vært svakere militært enn da han ble angrepet (noe som burde være tydelig også av det foreløpige resultatet av krigen), og han var slik en svært liten trussel globalt. Antakelig var han en mindre trussel enn angriperlandene, som selv om de er noe mindre diktatorisk styrt, råder over virkelig store mengder av masseødeleggelsesvåpen.

FN har etter folkeretten ingen rett til å organisere angrep på et land, FN har kun lov til å hjelpe til i en forsvarskrig. En krig mot Irak kunne slik uansett ikke blitt gjennomført i tråd med folkeretten, uten at Irak først hadde angrepet noen andre. Mange vil da kanskje spørre seg. ”Trenger vi ikke en klausul, en mulighet til å gå til angrep med makt, for å ta fra brutale diktatorer muligheten til å undertrykke sitt folk?” , et berettiget om enn noe naivt spørsmål. Man må jo først sannsynliggjøre at en slik intervensjon faktisk vil føre til mindre brutalitet og undertrykking, noe det nå bør være grundig dokumentert at den ikke nødvendigvis gjør.

Videre kan man svare på dette med å stille motspørsmålet ”Hvordan skulle verden sett ut dersom vi skulle gå til væpnet kamp mot alle vi ville definere som brutale diktatorer?” Det hadde blitt et blodbad! Nå har jo også det russiske valget blitt kritisert for ikke å holde internasjonale standarder. Kanskje vi burde angripe Putin? Bombe Burma? Sprenge Kina og Vietnam, og halve Latin-Amerika. Filippinene og Laos må bort. Buthan har jo monarki, likeså Saudi-Arabia. Vi kan alle se konsekvensene av en slik politikk. Dette er en av hovedgrunnene til å tro at slike påstander om ”humanitær” intervensjon, eller ”krig for fred” eller å ”kjempe for demokrati” kun er påskudd. Masseødeleggelsesvåpen i Irak er farlig, mens Pakistan, et militærdiktatur med atomvåpen, ikke er det. Heldigvis er ”Busharraf” som han heter på folkemunne, kompis med USA, så vi får vel anta at dette er grunnen?

Her ser vi tydelig at forholdene innad i verdens nasjoner er alt for kompliserte til at de kan deles inn i de to kategoriene "diktatur" og "demokrati". I realiteten ligger nok heller alle verdens stater et sted i mellom disse to polene.

Kritikk mot USAs kriger blir også ofte forvekslet med en generell avvisning av alt som har med USA å gjøre. Dette er det viktig å kommentere. Stormaktspolitikk på bekostning av sivile er like ille uansett hvem som står bak. Det er likevel grunn til å tro at en invasjon fra for eksempel Russland hadde blitt fordømt i mye større grad, for USA ønsker minst av alt en Russisk dominans i regionen, og det er i dag færre nasjoner som er avhengige av å holde seg inne med Russland enn med USA. Årsaken til at mye av kritikken i dag rammer USA er selvfølgelig at USA er størst, og slik også verst når vi ser på ren mengde av maktmisbruk, selv om andre aktører selvsagt er mer åpenlyst brutale. Videre kommer jo det poeng at diskusjonen blir liten om et tema hvor det hersker stor konsensus. Slik blir det liten vits i å demonstrere mot Saddam, alle er enige i at han var en brutal diktator, og det er slik ikke nødvendig med noen mobilisering for å endre opinionen på dette punktet, så ikke nødvendigvis med USA.

Det som er viktig å holde seg på minnet her, er at alle stormaktene er noen grådige svin som handler ut fra egeninteresser. Hadde de ikke gjort det, hadde de ikke vært stormakter. Det har aldri vært noen tvil om hva som var grunnen til at Frankrike, Tyskland og Russland var mot krig i Irak, og at USA var for. Det var klare økonomiske interesser som lå i bunn for alle sammen.

Det interessante er vel heller hva verdens befolkning globalt mente, og de var klart imot. Det er bra, og viktig at det nå er mulig å koordinere folkelig motstand globalt - etter hvert vil dette gjøre det vanskeligere for stormaktseliten å kjøre sine rovkriger på alle mulige tynne påskudd.

Videre har vi det moralske aspektet. Ingen enkeltstater eller enkeltpersoner har moralsk rett til å opphøye seg til dommerer. Minst av alle USA. Når Saddam gjorde sine mest grusomme overgrep var han støttet av USA. Likeledes støttet USA Suharto gjennom hele hans blodige regime. Årsaken til fiendskapet mellom Iran og USA er at revolusjonen der styrtet USAs marionett-diktator Sjahen. Shaen i Iran ble innsatt etter et kupp, der han veltet et demokratisk styresett.

USAs tvangsinnsetting av Shaen er slik den direkte årsaken til undertrykkelsen under ham, og også i neste rekke den revolusjonen som kom mot ham, og dette styresettet. Iran er slik et land med en viss grad av demokratiske tradisjoner. Det som må gjøres nå er å støtte de moderate iranske kreftene, slik at Iran kan gli over i et mer sekularisert samfunn UTEN noe blodbad. Det har nemlig vært framskritt internt i Iran de seneste årene – samfunnet har beveget seg mot større åpenhet, og moderate krefter har vunnet valgene. Det eneste som presteskapet kan samle styrke om er en motstand mot USA. Dersom USA hadde oppført seg mer moderat, hadde de moderate kreftene blitt styrket. Likeledes i Nord-Korea, hvor Sør-Koreas solskinnspolitikk begynte å mykne opp forholdene. Her kommer også en aggressiv USA-politikk inn og hardner frontene på ny.

Konklusjonen bør altså være at militær intervensjon fra fremmede makter sjelden egner seg til å skape en bedre framtid for en nasjon. Videre må vi være klar over at forsøk på dette sjelden er annet enn påskudd fra større makter for enten å konsolidere sin globale maktposisjon, eller for mer umiddelbare spesifikke egeninteresser. Et annet morsomt punkt er jo at i de tilfellene hvor stormakter intervenerer i dag, er det ofte en direkte reaksjon på de samme, eller andre stormakters intervensjon på et tidligere tidspunkt. For å bekjempe slik maktmisbruk er det nødvendig å bruke de mulighetene og kommunikasjonskanalene vi har i dag, til å skape brede folkelige motstandsbevegelser mot maktmisbruk og krig. På lang sikt bør vi selvsagt se for oss en verdensorden uten stormakter, og kanskje ligger veien dit gjennom den samme kommunikasjonen.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering