Uttalelser fra Trondheimskonferansen ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” i regi av LO i Trondheim 26. – 28. januar 2006. Konferansen samlet 505 tillitsvalgte fra hele landet.

1. Forsvar AFP
2. Krev veto mot Tjenestedirektivet
3. Stans kampanjen mot Gerd-Liv Valla og LO
4. Cuba
5. 6-timersdagen
6. Afghanske flyktninger
7. Angående Israel og Palestina
8. Anstendige lønns- og arbeidsvilkår i bussbransjen
9. Anstendig norsk politikk Israel-Palestina
10. Bemanningsreglement i barnehagene
11. Ei lønn og leve av, også for lærlinger
12. Forsvar bruttopensjon i offentlig sektor
13. Forsvar velferdstaten
14. Gi selvstendighet til staten Vest-Sahara
15. Ingen norsk støtte til okkupasjonen av Irak
16. Kampen mot sosial dumping må ikke stagnere
17. Kollektiv forvaltning av tjenestepensjon
18. Sett kurderspørsmålet på dagsorden
19. Lærlinger og studentrabatt
20. NAV-reformen
21. Pensjonsreformen må sikre alle en verdig alderdom
22. Regjeringen må fjerne egenandelene
23. Rett til dagpenger
24. Støtt prosjekt helselag Nepal
25. Sykehusreformen skaper større forskjeller
26. Tett smutthullet i landbruksindustrien
27. Tiltaksplasser Stavne Gård
28. Torgersensaken

Forsvar AFP
Vi har brukt tre tariffoppgjør for å få avtalefestet pensjon på plass. Endelig fikk vi en ordning som sikret slitne arbeidstakere en verdig avslutning på arbeidslivet. Etter fylte 62 år kan vi sjøl velge om vi vil gå av, når vi vil gå av eller om vi vil gå delvis av, fra 20 til 80%. Uansett får vi det samme i alderspensjon som om vi hadde stått i arbeid til vi er 67 år. Slik kan vi lytte til vår egen kropp, vurdere helse og livssituasjon, vi har virkelig valgfrihet.

Videreføring av denne ordningen har vært et absolutt krav fra en samlet fagbevegelse, garantert av Stoltenberg på LO-kongressen og i pensjonsforliket på stortinget.

Men nå opplever vi at regjeringen i Stortingsmelding 5 fremmer et forslag til tidligpensjon for alle som river grunnen under hele ordningen med avtalefestet pensjon. Alle skal kunne gå av fra 62 år. Men da mister de 5 opptjeningsår og pensjonen de har opptjent må deles på 5 flere år. Dette betyr at pensjonen blir redusert med over en tredjedel. I dag ville ei gjennomsnittslønn på 320 000 gitt deg 15000 måneden i livsvarig folketrygd dersom du går av ved 62 år. Etter 1.1.2010 så får du bare 10 000. I tillegg blir du offer for såkalt levealdersjustering og pensjonen skal ikke lenger følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet. En gjennomsnittlig industriarbeider vil oppleve å bli minstepensjonist i løpet av sin pensjonstid. Dette ligger ikke langt fram i tid, det vil dagens 58-åringer oppleve. Når systemet er fullt ut gjennomført i 2050 snakker vi om at en gjennomsnittspensjon blir halvert.

Regjeringen sier at de er villig til å lovfeste dagens statlige bidrag til ordningen og øke summen i takt med antall 62 åringer med rett til AFP. Men dette er langt fra nok til å dekke opp det tapet AFP-pensjonistene opplever i det nye systemet. Å dekke opp et tap på minst 40 % av pensjonen fra 62 år til forventet død etter 25 år er minst dobbelt så dyrt som å dekke hele pensjonen i 5 år.

I tillegg legger det nye systemet et helt utilbørlig press på slitne arbeidsfolk. Dersom de står i arbeid et år til, så får de 1000 kr mer å leve for resten av sitt liv. Tar de enda et år så får de nye 1000 kr mer i måneden. Vi frykter at det er de som aldri skulle jobbet en dag lenger, som kommer til å gjøre det. Dette er valgfrihet for de som er ved god helse og har god økonomi, for de utslitte med mindre å rutte med er det en håpløs tvangssituasjon. Mange vil oppleve at de aldri får oppleve pensjonsalderen sammen med sine nærmeste.

Vi krever at Stortingets pensjonsvedtak lar seg forene med følgende krav og vi at kravene stilles av LO ved tariffoppgjøret 2008:
• Avtalefestet pensjon videreføres på dagens nivå.
• Opptjening fortsetter mens en er AFP-pensjonist
• Ingen avkorting som alderspensjonist
• AFP-pensjonister må fortsatt anses som pensjonister når de betaler skatt.

Trondheimskonferansen oppfordrer klubber, fagforeninger og lokale LO-avdelinger om å bevilge til bedriftsklubben på Aker Verdals initiativ og til å sette i gang innformasjon og skolering i stor skala for å mobilisere medlemmene til forsvar for AFP. Vi viser til LO-kongressens vedtak om å sikre AFP og regner med at LO-ledelsen stiller opp i kampen og ber om at de bevilger minst 1 kr. pr medlem til initiativet.

Dette er en sak fagbevegelsen må og skal vinne. Vi oppfordrer til en kampdag 11. mai 2007 med politiske streiker og demonstrasjoner.

Uten konsekvensutredning – krev veto mot EUs tjenestedirektiv!
Landsmøtene i NTL, El og IT og Utdanningsforbundet har krevd at regjeringen bruker sin reservasjonsrett (veto) mot EUs tjenestedirektiv. Tre landsmøter på rad har krevd veto, Tidligere har tre LO-forbund og AUFs landsmøte gjort det samme.

Det er mange grunner til at flere og flere konkluderer med at veto er helt nødvendig. Det er frykt for at de helt nødvendige tiltak mot sosial dumping som LO krever og regjeringen forbereder, rett og slett er i strid med direktivet. Hva er innsynsretten verdt dersom det ikke kan kreves verken en representant for selskapet eller lønningslister i Norge? Hvordan skaffe seg oversikt når forhåndsregistrering er forbudt? Hvordan stanse trikset med at arbeidere blir kalt selvstendig næringsdrivende når det er forbudt med kontrakter som hindrer selvstendig næringsdrivende? Det offentlige kan ikke kreve ID-kort på arbeidsplassene og ikke autorisasjon av utleiebyrå. Tjenestedirektivet ser slike tiltak som et hinder for fri flyt, vi ser dem som en absolutt forutsetning for å hindre uverdige lønns og arbeidsvilkår. De to syn er uforenlige.

Det er en like stor frykt for at dette griper inn i de grunnleggende samfunnstjenestene. Viktige sektorer som hjemmehjelp og deler av utdanningsvesenet er ikke unntatt, slik det er hevdet. Enda viktigere er det at ministerrådet har varslet egne direktiv på det som er holdt utenfor og at alle disse løpende skal vurderes opp i mot tjenestedirektivet. Slik blir tjenestedirektivet som EØS-avtalen, en tøyelig gummistrikk som snart omfatter alt. Direktivet skal i tillegg revideres hvert tredje år.

Mange frykter at deres fag og yrke undergraves. Det er kanskje den mest undervurderte virkning. I prinsippet skal alle tjenester og krav til tjenester i et land gjelde i alle andre land. Norge må lage en rapport der alle regler gjennomgås. I utgangspunktet ser EU på alle slike regler som skjulte handelshindringer. Derfor må Norge dokumentere overfor EU at de er helt nødvendige og ikke i strid med tjenestedirektivet. Og nødvendigheten kan bare begrunnes ut ifra fire forhold: hensynet til offentlig orden, folkehelsa, offentlig sikkerhet eller vern av miljøet. Dette begrenser mye lengre enn EF-domstolen til nå har hatt som praksis.

Alle som har studert disse reglene er enige om at de er vanskelige. Og jo mer uklart de er formulert, jo mer er det juristene som overtar. Og EF-domstolen dømmer. EF-domstolen dømmer alltid for mer fri flyt.

Direktivet dreier seg om det er mulig å opprettholde de landsomfattende tariffavtalene som normgivende når sosial dumping får et visst omfang. Det er selve grunnlaget for fagbevegelsens styrke. Det handler om viktige offentlige tjenester skal baseres på markedet, det handler om kvalitet og krav. Det er jo derfor tjenestedirektivet har vært og er det mest omstridde direktiv i EUs historie. EU-landene har ikke noe valg, de må innføre direktivet. Norge kan bruke sin reservasjonsrett. Et minstekrav er at det gjennomføres en grundig konsekvensvurdering og at det gis god tid til den offentlige debatt. Både Norge og landene i EU har frist til 1.1.2010 for å innføre direktivet. Nå kjører regjeringen dette som hastesak, 9 ukers høringsfrist, jula inkludert, til 22 februar. LOs ledelse gir deretter sine medlemmer 5 dager før LOs representantskap skal behandle saken. Det finnes ingen saklig grunn til et slikt hastverk. Alle som er i tvil om konsekvensene må derfor kreve veto tatt i bruk. Her er det føre var-prinsippet som gjelder.

Stans kampanjen mot Gerd Liv Valla og LO
Nå har Gerd Liv Valla beklaget at det hun har gjort har virket sårende både for Yssen og andre. Hun vil endre sin lederstil og LO vil sette i gang en ekstern granskning. Vi er sikre på at denne saken vil føre til en selvransakelse i LOs ledelse. Nå må saken legges død.

LO-medlemmer og tillitsvalgte over hele landet mener LO og Gerd Liv Valla har behandlet personalsaken med IngunnYssen på en svært uheldig måte. Når underordnete føler seg mobbet av sin leder, må de tas på alvor. Og selv om Yssen presenterer sin oppsigelse i VG, er det feil av LO å gå ut i en personalsak.

Men det som startet som en personalsak har utviklet seg til en kampanje mot Gerd Liv Valla og LOs innflytelse i samfunnet. Dette både fra de som alltid har motarbeidet arbeiderbevegelsen, som Foss og Sponheim og fra personer innenfor arbeiderbevegelsen som ønsker en annen kurs.

Vi finner derfor tiden inne til å forlange at denne kampanjen avblåses og til å varsle at LO har vår fulle tillit med Gerd Liv Valla som leder. LO med Gerd Liv Valla i spissen fikk stanset angrepene på sykelønnsordningen i høst. Gerd Liv Valla og LO stilte seg i spissen for en kampanje som førte til en ny regjering. Dette fordi de rødgrønne lovte å innfri svært mange av våre viktigste krav. Noen er innfridd, men vi trenger et sterkt LO med innflytelse for å sikre at resten kommer på plass. En svekket fagbevegelse vil legge veien åpen for de som ønsker å utvikle samfunnet i en markedsliberalistisk retning.

Nok er nok.

Åpent brev til Norges regjering.
USAs ulovlige blokade håndhevet i Norge av det USA eide Scandic-Hilton hotell Edderkoppen.
En delegasjon cubanske reiselivsrepresentanter til Turistmessen på Lillestrøm hadde bestilt rom på Scandic hotell Edderkoppen, hvor de har bodd ved flere tidligere besøk. Eier Hilton og Scandic Hotels A/S nektet dem å bo på hotellet de hadde reservert plass, med henvisning til USAs ulovlige internasjonale blokade.

LO og store deler av norsk fagbevegelse har reagert sterkt på dette, og har uttalt at det er aktuelt å unnlate å bruke de USA-eide Hilton Scandic hotellene til kurs og konferanser.

USAs ulovlige blokade er år etter år fordømt av FNs Generalforsamling (kun USA, Israel, og to småstater er imot). Norge har i FN i mange år vært med å fordømme USAs blokade, som strider mot internasjonal lov, da den krever anvendelse av USAs lover utenfor USAs territorium.

USAs lov er lagt til grunn for Scandic Hotell Edderkoppens avvisning av en reiselivsdelegasjon, fordi de er cubanere. Det er forbudt etter norsk lov å diskriminere ut fra nasjonalitet, og blokadens håndhevelse av USAs lov i Norge er ulovlig etter internasjonal lov. Dette har Norge stadfestet, ved å stemme for resolusjonen i FNs Generalforsamling, som fordømmer USAs blokade som brudd på internasjonal lov.

USAs 47-årige ulovlige blokade påfører cubanerne store lidelser. Den cubanske revolusjonen står imot. Utviklingslandet Cuba yter mer solidarisk medisinsk bistand til fattige land og folk, enn alle andre land i verden til sammen. 31000 cubanske leger arbeider gratis i utviklingsland og for fattige ellers. Flere tusen ungdommer fra Afrika, Latin Amerika m.m. får gratis legeutdanning på Cuba. Dette er solidaritet i praksis.

Aksjonen mot Cuba i Norge er et ledd i Bush-administrasjonens plan for diskreditering, destabilisering og invasjon av Cuba innen utgangen av Bush periode.
Enorme summer dollar er bevilget til organisering og desinformasjon.

Antirasistisk senter anmeldte Hilton Hotell Scandic til politiet for brudd på norsk lov.
Statsadvokaten sa det ikke var grunnlag for å anvende straffelovens § 349 a., og henla saken 23/1-07. Henleggelsen er klaget inn for Riksadvokaten og FN-komite.

Vi over 500 deltakende tillitsvalgte fra hele Norge på Trondheimskonferansen
krever av regjeringen at den:
• Beklager det inntrufne overfor Cuba.
• Meddeler klart overfor USA, at det kun er norske politiske myndigheter som håndhever lover i Norge, og kun lover godkjent og vedtatt i Norge.
• Meddeler USA at Norge fordømmer blokaden av Cuba, og at vi finner at den bryter med internasjonal lov.

6-timersdagen for et menneskevennlig arbeids- og samfunnsliv
Arbeidstida har alltid stått sentralt i kampen for et menneskevennlig arbeids- og samfunnsliv. Arbeidstida var det første store felles kravet arbeiderbevegelsen samlet seg om.

Samtidig som folk i enkelte bransjer tvinges til helseskadelig overtid, er organiseringa av arbeids slik at 44 % av kvinnene ser seg nødt til å jobbe deltid.

Arbeiderklassekvinnene er overrepresentert på deltidsstatistikken. Å ha barn under 16 år, mer enn dobler sjansen for at du jobber deltid. Det er særlig kvinnene som har måttet ta støyten for at arbeidstida ikke er tilpasset folks behov. På grunn av omsorgsoppgaver har et stort antall kvinner blitt tvunget til å velge 6-timersdag for egen regning. Det vil si at kvinner har betalt med lavere lønn, færre pensjonspoeng og mer usikkerhet om framtidig jobb.

6-timersdag vil bety at flere kan jobbe heltid og få full lønn. For det store flertall vil 6-timersdagen bety mindre stress, mindre helseskader, mer tid og overskudd til å delta i faglig, politisk og kulturelt arbeid.

6-timersdagen betyr et bedre liv for det store flertallet.

Det er vi som må reise kampen for 6-timersdagen med full lønnskompensasjon. Kampen for 6-timersdagen kan komme til å spille den samme rollen i dag som kampen for 8-timersdagen gjorde for 100 år siden. Kampen for 6-timersdagen kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid. La 6-timersdagskampen bli et samlende krav for et menneskevennlig arbeids- og samfunnsliv.

Afghanske flyktninger lever i redsel
På vegne av 97 hjelpeorganisasjoner advarte Flyktningehjelpen FNs Sikkerhetsråd den 13.11 om den svært alvorlige humanitære situasjonen i Afghanistan (På flukt 30.11.06). Situasjonen er den verste siden Talibans fall. Bare i høst har 90 000 personer flyktet fra Afghanistan.

Flyktningehjelpen har bedt den norske regjering stanse tvangsreturnering av afghanske flyktninger. Men til tross for sterke advarsler fra folk som jobber i felten i Afghanistan, fortsetter den norske regjeringen å returnere asylsøkere. På solidaritetsmøte for afghanske flyktninger som ble arrangert før jul av LO i Trondheim og Norsk Folkehjelp, ble vi påminnet om hvordan situasjonen er for de mange afghanere som lever i konstant redsel for å bli sendt tilbake. Til tross for at regjeringen etter sultestreiken i sommer hadde lovet å vente med utsending, er 73 afghanere tvangsretunert tilbake til det krigsherjede landet. Livet i Afghanistan ble uutholdelig og mange har flyktet videre til Pakistan.

Mange hadde håpet at den rød-grønne regjeringen i større grad ville lytte til rådene fra FNs Høykommissær og de humanitære organisasjonene, og la afghanske asylsøkere få bli i landet. I stedet opplever vi nå hvordan også denne regjeringen kaster ut folk som er i den ytterste nød. For mange asylsøkere er siste stopp før tvangsutsending Trandum som ligger ved rullebanen på Gardermoen flyplass. Her lever de i isolat og har mindre rettigheter enn en som er varetektsfengslet.

Trondheimskonferansen 2007 mener at slik situasjonen nå er i Afghanistan, må alle afghanske asylsøkere få beskyttelse i Norge. Asylpolitikken må humaniseres. Trandum må legges ned og asylsøkere som har fått avslag må sikres mat og bolig.

Uttalelse angående Israel og Palestina
Trondheimskonferansen krever at LO, Regjering og Storting arbeider for å få FN til å oppfordre medlemslandene til å innføre en krigsskatt på inntil 2 % på alle eksportartikler fra Israel. Denne skatten skal fremskaffe midler til oppbygging av den ødelagte infrastruktur som staten Israel med sine krigshandlinger og okkupasjon har påført det palestinske samfunnet. FN administrerer og krever den inn. De økonomiske midler som kommer inn via denne ordningen overlates i sin helhet til lovlig valgte palestinske myndigheter som igjen disponerer disse til over nevnte formål.

Skatten skal belastes i en periode som muliggjør en total oppbygging av ødelagt infrastruktur.

Full støtte til kampen for anstendige lønns- og arbeidsvilkår i bussbransjen
Trondheimskonferansen 2007 vil uttrykke sin fulle støtte til bussarbeidernes kamp for ei anstendig lønn. I mange år har ansatte i kollektivtrafikken blitt hengende etter i lønnsutviklinga, spesielt pga innføring av anbudssystemet. 60/70 % av kostnaden i busselskapene er lønns- og personalkostnader. Derfor går anbudskonkurransen utover lønns- og arbeidsvilkårene for sjåførene. Anbudskonkurransene fører også til at det er vanskelig å slåss for økt lønn. Ingen selskaper eller arbeidsgivermotparter tør legge seg over det normale lønnsnivået, fordi de da vil tape anbudene. Bransjen preges i dag av mangel på arbeidskraft.

Ved lønnsoppgjøret i 2006 ble partene enige om at det i perioden skulle innføres en ny landsomfattende tariffavtale, bussbransjeavtale. Det var enighet om at lønna skulle være på nivå med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Partene var enige om å føre forhandlinger i perioden. De 4 forbundene i bransjen gjennomførte forhandlingene sammen, mot begge arbeidsgiverorganisasjonene. Disse forhandlingene stoppet opp før jul, da arbeidsgiver ikke kunne legge frem et akseptabelt tilbud. De ansatte er frustrerte over dette løftebruddet.

Trondheimskonferansen ber alle fagorganiserte støtte bussarbeiderne i Transportarbeiderforbundet, Yrkestrafikkforbundet, Jernbaneforbundet og Fagforbundet i kampen for et anstendig lønnsnivå.

For ein anstendig norsk politikk overfor Israel/Palestina
Den demokratisk valde palestinske regjeringa har vore utsett for blokade av vesten og Israel sidan mars i fjor. Samstundes held Israel attende skattar og avgifter som dei har kravd inn på vegne av det palestinske sjølvstyret, og dei stengjer grenser etter eige forgodtbefinnande.
Konsekvensen av dette er ein øydelagt økonomi og ei humanitær katastrofe som i første rekke rammar uskuldige sivile. Parallelt med dette byggjer Israel vidare på den folkerettsstridige muren, noko som gjer ein palestinsk stat og ei fredeleg løysing umogleg. I tillegg kjem stendige israelske militære angrep mot Gaza og arrestasjon og fengsling av fleire titals palestinske parlamentarikarar og regjeringsmedlemmer. Dette er uhaldbart. Vi krev følgjeleg av den norske regjeringa at den fører ein politikk overfor Israel og Palestina som byggjer på folkeretten. Sanksjonar må rettast mot okkupanten, ikkje mot den okkuperte.

Regjeringa må:
• Avslutte boikotten og ta opp normale kontaktar og kanalisere bistand gjennom den folkevalde palestinske regjeringa. Regjeringa må og ta initiativ for å få andre land til å gjere det same.
• Leggje ytterligere press på Israel for å få slutt på dei militære angrepa, bygginga av den folkerettsstridige muren og koloniseringa av Vestbreidda, samt krevje at dei fengsla palestinske folkevalde blir sett fri.
• Arbeide for ein internasjonal våpenembargo mot Israel.
• Trekke ut norsk økonomisk støtte til Israels okkupasjon og murbygging gjennom
• pensjonsfondet.
• Krevje at Israel trekker seg ut frå alle okkuperte område.

Trondheimskonferansen 2007 oppfordrer alle LO’s medlemmer og fagforbund til å intensivere boikotten av israelske varer og tjenester så lenge Israel fortsatt nekter det palestinske folk til selv å velge sine ledere, til selv å velge sin egen framtid.

Bemanningsreglement inn i barnehageloven
Kommunene jobber hardt for å innfri barnehageløftet. Mange nye barnehager er bygd og mange eksisterende er utbygd. Dette er imidlertid ikke nok for å oppnå full barnehagedekning. For å bøte på dette har mange bydeler i Oslo vedtatt å øke størrelsen på barnegruppene i de eksisterende barnehagene. Dette uten at tallet på ansatte justeres.

Vi har i den senere tid opplevd at kjøkkenassistenter og tospråklige assistenter er tatt vekk fra barnehagene. Ekstra assistenter til barn med spesielle behov er det blitt langt færre stillinger til.

Dette fører til at barna i barnehagene får et langt dårligere pedagogisk tilbud. Det fører også til at presset på de ansatte blir hardere og hardere. Få holder ut til ordinær pensjonsalder.

Barnehageloven sier ingenting om bemanning i barnehagene. Det eneste den sier noe om, er hvor mange pedagoger det skal være på et bestemt antall barn.

LO må jobbe for at bemanningsreglementet kommer inn i barnehageloven. Barnehageløftet må ikke føre til rasering av barnehagene og rovdrift på de ansatte.

Ei lønn å leve av, også for lærlinger!
Det er mange som er 4-årslærlinger, i stedet for det normale utdanningsløpet med 2 år på yrkesskole og 2 år som lærling i bedrift. Dette er i opplæringslova et tilbud til folk som for eksempel er såkalt ”skolelei” men benyttes også av ungdommer og voksne som omskolerer seg til et annet yrke enn det de først havnet i. 4-årslærlinger er i mange forskjellige livssituasjoner og alderen varierer. Jevnt over er de fleste i 20-åra.

Dette innebærer at mange er i etableringsfasen, de har kanskje barn, og de færreste bor hos foreldre lenger, med de utgiftene det innebærer. Siden de er lærlinger, starter de fleste med ganske lav prosent av grunnlønn, og selv om den stiger gjennom de fire årene, utgjør den på det meste 80 %, ei lønn som ikke nødvendigvis gjenspeiler de utgiftene voksne mennesker har.

En del 4-årslærlinger har individuelle lønnsavtaler som gjør at de klarer seg, men det er ikke holdbart at det skal være opp til sjefen om du skal ha råd til både boligutgifter og barn. Lærlingelønna må økes.

Forsvar bruttopensjon i offentlig sektor
I Stortingsmelding 5 fremmer regjeringen forslag til ny tidligpensjon for alle og de konkretiserer pensjonsforliket på Stortinget i mai 2005. Selv om de varsler at de offentlige tjenestepensjonene skal tilpasses på et senere tidspunkt, kan vi allerede nå slå fast at de allerede fra 1.1.2010 utsettes også de offentlige pensjonen for halv reallønnsutvikling og levealderjustering. Levealderjusteringa betyr at pensjonen blir en halv prosent lavere for hvert år som går etter 2010. I 2050 beregnes pensjonene å bli senket med 17,9 %. Pensjonene skal ikke lenger reguleres i takt med lønnsutviklinga ellers i samfunnet, men midtveis mellom lønns og prisstiging. En gjennomsnittlig offentlig pensjon vil i 2050 ikke være på 66 % av sluttlønn, men på 50 %.

I Stortingsmeldingen heter det videre at "Det samlede systemet for fleksibel tjenestepensjon må innenfor en forsvarlig ramme innrettes slik at det skal lønne seg for arbeidstakere å fortsette å arbeide". Dette betyr i klartekst at regjeringa mener at 30 års opptjeningstid ikke kan godtas, fordi pensjonen ikke øker gjennom å stå lenger i arbeid. Fjerning av denne regelen vil ha dramatiske konsekvenser, særlig for kvinnene. Som ofte har færre opptjeningsår og mer deltid.

I statlige og kommunale bedrifter ligger forskjellen mellom offentlig bruttopensjon og folketrygda inne i regnskapene. Allerede i dag ser vi at disse pensjonsordningene ligger under et voldsomt press når bedriftene skal ut og konkurrere. Det sier seg selv at det vil bli nesten umulig å forvare etter hvert som folketrygden reduseres kraftig. Flere og flere vil bli utsatt for dette etter hvert som flere og flere kommunale og statlige oppgaver skilles ut og gjøres til foretak og AS. Regjeringen har som mål å omgjøre bruttopensjonen i offentlig sektor til en tilleggspensjon til folketrygden. Hvordan vil det gå med pensjonene når dette blir en mer og mer tyngende post på kommunebudsjettene?

Både endringene i AFP og offentlig tjenestepensjon skal skje gjennom forhandlinger med partene i arbeidslivet. Tariffoppgjøret i 2008 vil bli avgjørende. Vi krever at fagbevegelsen gjør det klart at de ikke kan godta de foreslåtte endringene. Vi må få garantier for at AFP bevares som i dag, med 30 års opptjening. Vi må få garantier for at det fortsatt holder med 30 års ansettelse i offentlig sektor.

Men det viktigste er at alle, både privat og offentlig ansatte, både private og offentlige fagforbund nå må samle seg om forsvar for folketrygden. Ødelegges folketrygda så er det bare et tidsspørsmål før de offentlige pensjonene følger med.

Forsvar velferdsstaten – stopp markedsrettingen av offentlig sektor.
Vi opplever nå et fornyet press for å ta i bruk markedsløsninger i offentlig sektor. Internasjonale krefter som IMF, verdensbanken, OECD og Den internasjonale revisorforening fungerer nå som premissleverandør for utvikling av offentlige tjenester på global basis. Disse organene setter egne standarder for offentlig styring, basert på prinsipper utviklet for privat sektor.

Den rød-grønne regjeringen gikk til valg på en styrking av offentlig velferdstjenester. Bl.a. på grunn av dette vant de valget ved hjelp av sterk støtte fra fagbevegelsen. Vi er forbauset over at styringsdokumentene som nå kommer fra departementene forsterker den utviklingen som er styrt av internasjonale kapitalkrefter.

Sentralt i denne utviklingen fungerer det nyopprettede Senter for statlig økonomistyring (SSØ) – direkte underlagt Finansdepartementet, og opprettet under Bondevik-regjeringen. De er en sterk politisk pådriver for denne utviklingen, og har fått delegert ansvar for forvaltningen av økonomistyring i staten, deriblant implementering av regnskapsprinsipper utviklet av og for private aktører uten noen form for offentlig medvirkning og kontroll. De har bl.a. nettopp inngått et nært samarbeid med BI for å kurse alle ledere i statlig sektor i virksomhetsstyring.

Innføring av markedsløsninger i velferdsstaten undergraver den solidariske velferdsløsningen vi har bygd opp i norden, og tjener kun kapitalinteressene. Alle områder i offentlig sektor er nå utsatt for et massivt press for å ta i bruk virkemidler hentet fra privat sektor gjennom innføring av private regnskapsprinsipper, mål- og resultatstyring, konkurranseutsetting og lignende tiltak som kan samles under betegnelsen New Public Management. Denne utviklingen vil svekke viktige velferdsordninger som pensjonsordninger og helsevesen.

Den sittende regjeringen framstod som et alternativ som ønsket en ny politisk kurs. Spørsmålet som melder seg er om det er mulig å få dette til når de viderefører de virkemidler den borgerlige regjeringen hadde for å gjennomføre sin politikk.

Trondheimskonferansen krever:
? at politiske myndigheter nå stopper denne utviklingen umiddelbart og retter et kritisk søkelys på den rollen Senter for statlig økonomistyring har som premissleverandør for utvikling av offentlig sektor.
? Denne utviklingen er ikke forenelig med arbeiderbevegelsens grunnprinsipper og intensjonen i Soria Moria-erklæringen.

Gi selvstendighet til staten Vest-Sahara.
Trondheimskonferansen krever at Norge, anerkjenner Vest-Sahara, som selvstendig stat. Vest-Sahara regnes av FN som Afrikas siste koloni.

I 1960 uttalte FNs Generalforsamling at daværende Spansk Sahara hadde rett til selvstendighet. Men da spanjolene trakk seg ut i 1975 ble Vest-Sahara straks okkupert av Marokko. Marokkos territoriale krav på Vest-Sahara ble avvist av den internasjonale domstolen i Haag i oktober 1975.

I 1975 rykket marokkanske styrker inn i Vest-Sahara, og flertallet av den saharawiske lokalbefolkningen ble forvist til flyktningleirer i Algerie. Der bor de fremdeles, under umenneskelige kår.

Etter en 16 år lang krig, ble Marokko og mostandsbevegelsen Front Polisario i 1991 enige om en våpenhvile. Som en del av avtalen, skulle lokalbefolkningen få avgjøre sitt lands framtid. Avtalen var at en folkeavstemning skulle avholdes på høsten 1992, der saharawiene skulle få velge mellom selvstendighet eller integrasjon i Marokko.

Men slik gikk det ikke. Marokko har systematisk nektet å gjennomføre de fredsavtaler som er inngått, med sterk støtte fra Frankrike. FNs forsøk på å avholde en folkeavstemning har til nå slått feil.

Til tross for at FN ikke har lyktes med å finne løsning på konflikten, har den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk(SADR) blitt anerkjent av mer enn 80 stater.

I den okkuperte delen av Vest-Sahara skjer menneskerettighetsbrudd daglig, med alvolige brudd på ytrings- og organisasjonsfrihet. Journalister og redaktører som tar opp selvstedighetsspørsmålet blir fengslet eller nektes å utgi sine publikasjoner. Opposisjonelle lærere og statstilsatte har blitt flyttet fra hjemstedene sine, nordover i Marokko. Menneskerettighetsaktivister blir til stadighet fengslet uten rettferdige rettssaker.

Vest-Sahara har store resurser som fosfat og fisk, og sannsynlig store oljereserver utenfor kysten sin. Marokko har gjennom hele perioden ulovlig forsynt seg av Vest-Saharas rike naturressurser. I senere år har også norsk næringsliv vært aktive i Vest-Sahara. Norsk fiskeriindustri er blant Marokkos viktigste samarbeidspartnere, og i 2006 ble det startet opp nye norske kjempeprosjekt i de okkuperte områdene. Og det er utelukkende de titusener av ulovlige marokkanske bosettere som sysselsettes i de norske prosjektene.

Trondheimskonferansen krever at:

- Norge må anerkjenne den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk som selvstendig stat, og legge press på marokkanske og franske myndigheter slik at saharawiene sitt legitime krav kan bli realitet.

- Norge presser Marokko til å respektere saharawiene sin rett til organisasjons-, ytrings- og bevegelsesfrihet, og at alle samvittighetsfanger blir satt fri.

- Norge søker å arbeide for et internasjonalt forbud mot økonomisk samkvem med marokkanske og internasjonale næringslivsinteresser i okkuperte området.

- Norge gir økt bistand til de saharawiske flyktningene i Algerie.

Ingen norsk støtte til okkupasjonen av Irak – støtt motstandskampen!
I sin tale, ”State of the Union”, sa George W. Bush at USA må trappe opp antallet okkupasjonssoldater i Irak. Som kolonimaktene for 100 år siden, forsøker USA-regimet å få folk til å tro at Irak vil bli kastet ut i kaos om USA forlater landet. Sannheten er at kaoset er skapt av nettopp okkupasjonsmakten USA og deres allierte.

Den norske regjeringa vil framstå som fredsmegler og nøytral, men yter i dag bidrag til USAs okkupasjon av Irak, gjennom å trene opp politistyrker for det illegitime regimet i Bagdad. Norge blir av USA regnet som en alliert i okkupasjonen.

Trondheimskonferansen stiller seg solidarisk med de som slåss for å drive USA ut av Irak.

Kampen mot sosial dumping må ikke stagnere!
For å få til et bedre arbeids- og samfunnsliv også for arbeidsinnvandrere fra de Nye EU-landene, er det viktig å ha full fokus på dette fra fagbevegelsens side. Vi må intensivere arbeidet med å få våre nye kamerater opp på et anstendig lønnsnivå.
Regjeringen har laget en handlingsplan mot sosial dumping og har i disse dager ute en høring for tiltak mot sosial dumping. Dette er bra og fagbevegelsen må jobbe aktivt for å påvirke.

I tillegg til dette må:

• Arbeidstilsynet tilføres økte økonomiske ressurser for å kunne ivareta det nye mandatet de fikk 1.desember.
• Det gjøres et arbeid for å bygge ned ”skott” mellom de offentlige etatene slik at det blir lettere å ta de økonomiske hallikene i bransjene.
• Myndighetene settes fokus på såkalte enkeltmannsforetak slik at dette ikke blir misbrukt.
• Innføre innsynsrett i lønns- og arbeidsforhold ved entrepriser og innleie samt at innleie må godkjennes av de tillitsvalgte.
• ILO-konvensjon nr. 94 også innføres i offentlige AS og foretak.
• Regionale verneombud innføres i servicesektoren.
• Autorisasjonsordning innføres for bemanningsselskap med strenge krav.

LO lokalt må sammen med fagforeningene jobbe aktivt med å få integrert disse våre nye medlemmer og legge til rette for sosiale treffsteder for disse.

Kollektiv forvaltning av tjenestepensjon
Ideelt sett skulle Folketrygden vært så god at det ikke var nødvendig med tjenestepensjoner. Et rettferdig tjenestepensjonssystem er en viktig kampsak og det er et krav at tjenestepensjon tariffestes. Pensjon skal være en del av tariffavtalene og skal bare kunne endres etter forhandlinger mellom partene.

I offentlig sektor i dag er det et godt, billig og fleksibelt system som gjør det lett å skifte jobb uten kompliserende regler for overføring eller opptjening av pensjon. Dette må kunne danne mønster for alle tjenestepensjonsordninger både mht. form og innhold.

Trondheimskonferansen krever derfor at det opprettes en kollektiv pensjonskasse i privat sektor eid av partene i fellesskap. Alle tjenestepensjonene må samordnes, uten at noen taper opptjente rettigheter, dermed vil alle kunne ta tjenestepensjonene med seg uten problemer mellom arbeidsgivere uavhengig av sektorer. Det skulle være fullt mulig for trygdeetaten å registrere opptjent tjenestepensjon på lik linje med opptjent folketrygd.

Kollektivt forvaltede ordninger er mye rimeligere og gir en sikker avkastning. En kollektiv pensjonskasse skal forhindre at store deler av avkastningen av innbetalte pensjonsinnskudd forsvinner som forvaltningshonorarer i de private finansinstitusjonene.

Statens pensjonskasse (SPK) har vært et godt, billig og fleksibelt redskap for forvaltning av de statsansattes pensjoner. I stedet for å styrke SPK, la den forrige regjeringen i flere år opp til at SPK skulle konkurrere om tjenestepensjonsordninger for fristilte statlige bedrifter, samtidig som de ikke ble gitt de nødvendige rammevilkår for å kunne gjøre dette. Dette var en bevist politikk for å marginalisere SPK for deretter å tvinge frem en avvikling eller privatisering.

Trondheimskonferansen mener at pensjonsforlikets rasering av folketrygdens ytelser gjør at en avtalefesting av tjenestepensjoner, både private og statlige, blir veldig viktig i dag og i årene fremover.

Kurderspørsmålet på dagsorden
Det kurdiske problem må også settes på dagsorden i Norge. Kurderne er ca. 45 millioner og kurdernes land (Kurdistan) er okkupert av 5 land: Tyrkia, Iran, Irak, Syria og Armenia. Dette landet er okkupert etter første verdenskrig. Undertrykkelse av kurderne har kostet mange milliarder dollar mens en oppbygging av fred vil koste mye mindre enn det. Vi kan si at Kurdistan er en internasjonal koloni. Saken gjelder over 300 millioner av befolkningen i landene som har okkupert Kurdistan og undertrykker kurderne.

Lærlinger og studentrabatt
Innfør en studentrabattordning, slik som andre under utdanning innehar i dag, for lærlinger.

Inntektssikringen og bemanningsnorm må styrkes i NAV-reformen!
Stortingsmelding 9 (2006/2007): Arbeid, velferd og inkludering, også kalt virkemiddelmeldingen, ble lagt fram i november. Meldingen er nå til høring.

Inntektssikring
Trondheimskonferansen støtter forslaget om en inntektssikring i folketrygden. Inntekten skal erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Men vi forutsetter at ytelsen blir på et nivå som gjør at mottakerne slipper å supplere inntekten med sosialhjelp. Vi forutsetter også at utbetalingen av barnestønad ikke blir dårligere enn for tidligere ordninger. Forslaget fra regjeringen innebærer en senkning på 26 000 kroner i stønad for en enslig forsørger som har gått på tidsbegrenset uførestønad. Dette må rettes opp!

Krever et høyere stønadsnivå
Konferansen krever også et anstendig nivå for stønaden for kvalifiseringsprogrammet. Den er satt til 125 600 kroner og 83 000 kroner for personer under 25 år (2 ganger grunnbeløpet i folketrygden og 2/3 av dette for de under 25).

Vi er svært kritisk til å begrense stønadsperioden til to år. Mange brukere vil trenge lenger tid for å nyttiggjøre seg programmet. Det er mange med omfattende sosiale og personlige tilpasningsvansker som trenger oppfølging over lengre tid og dermed større tidsmessig fleksibilitet.

Økonomisk virkemiddelpakke
For å sikre en forsvarlig inntekt for alle, og komme nærmere målene i Soria Moriaerklæringen om fattigdomsbekjempelse, krever vi:
• ”Statlig overtakelse av sosialtjenestelovens ordninger innen økonomisk sosialhjelp”
• " Nasjonal sats for sosialhjelp som minimumsstønad for alle.
• " Trygdestønader som ikke krever omfattende og systematisk supplerende sosialhjelp.
• " Alle stønader baseres på minimum SIFO-satser.
• " Et barnetillegg som uansett type stønad sikres på nivå med det som til nå er gitt på tidsbegrenset uførestønad, tilsvarende 33 165 kroner i året per barn for en enslig forsørger med inntekt under 166 000 kroner.
• " Et til enhver tid forutsigbart minimumsgrunnlag å leve for. Avkorting av stønad gjøres aldri under dette nivået.
• " Videreføre nåværende ordning med supplerende sosialhjelp i særskilte tilfeller.

Krever bemanningsnorm
Dersom regjeringens mål om styrket velferdtjeneste skal gjennomføres, kreves en bemanningsnorm for arbeids- og velferdskontorene som også sikrer at alle brukere med sammensatte behov får en fast kontaktperson. Rehabilitering og kvalifiseringsarbeidet forutsetter tilstrekkelige ressurser.

Nei til private tjenester
Regjeringen gir uttrykk for at avklarings- og oppfølgingstjenester i stor grad skal kjøpes av kommersielle aktører. Vi mener tjenestene må ligge til NAV i størst mulig grad. Brukerne skal slippe å forholde seg til flere personer og systemer enn nødvendig. Vi går i mot at offentlig tjenester privatiseres, og advarer sterkt mot tilgang til å kjøpe private avklarings- og oppfølgingstjenester.

Utfordrer arbeidstakerrettigheter
De tre etatene som skal inngå i de nye arbeids- og velferdskontorene vil møte utfordringer i forhold til arbeidstakerrettigheter og arbeidsmiljø. Ulike tariffavtaler vil kunne virke splittende blandt arbeidstakerne. Trondheimskonferansen oppfordrer de respektive fagforbund og LO om å samordne kravene til tariffavtalene.

Pensjonsreformen må sikre alle en verdig pensjon!
Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om opptjening og uttak av alderspensjonen i folketrygden. Dette er annet trinn i en omfattende pensjonsreform bygget på pensjonsforliket i stortinget våren 2005. Det nye pensjonssystemet baseres på livsløpsopptjening, halv reallønnsutvikling av pensjonsutbetalingene og reduserte utbetalinger som følge av justering for levealder. Dette er prinsipper EL & IT forbundet er sterkt uenig i, og som vil være svært negativt for de fleste arbeidstakere i landet. Vi frykter at private selskaper får en for stor rolle i forvaltningen av pensjonsreformen.

Vi er fornøyd med at det i stortingsmeldingen understrekes at de med lav lønn skal ha en pensjon som er lik eller bedre enn dagens system. Dette forutsetter at arbeidstakeren står i arbeid fram til fylte 67 år. De foreslåtte rammer for videreføring av AFP vil derimot bety så store reduserte ytelser at det i virkeligheten fratar de som har behov for tidligere avgang denne muligheten. Grunnen er:
- Alle taper pensjon fordi summen som er tjent opp skal deles på alle årene som pensjonist. Dette betyr at AFP-pensjonister må dele sin pensjon på fem år mer. Dette gir et tap på 22 %.
- Det gis ingen opptjening av pensjon i løpet av AFP-perioden. Dette gir et tap på 12 %.
- Pensjonen skal kun økes med halv reallønnsutvikling, og ikke tilsvarende lønnsutvikling. Dette vil i løpet av en 10-årsperiode utgjøre underregulering på 7 %.
- Det er beregnet at pensjonen reduseres med ca. 18 % i 2050 fordi pensjonen skal deles på det antall flere år som hvert årskull lever lenger.

Det betyr at regjeringens forslag i realiteten river det økonomiske grunnlaget bort fra AFP-ordningen. Dette er ikke akseptabelt.

Regjeringens pensjonsforslag truer også bruttopensjonsordningene i offentlig sektor og ordningene med særaldersgrenser når disse reformeres ut fra målsettingen om at folk skal jobbe lenger.

Vil må minne om LO-kongressens vedtak: ”LO krever en bredere innsats for å sikre økonomien i pensjonssystemet. For LO er det en forutsetning for en slik levealdersjustering at vi får et inkluderende arbeidsliv som gjør at folk både kan og vil fortsette å jobbe lenger enn i dag. Det er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes. Levealdersjusteringens avkortningseffekt må ikke komme til anvendelse før ordinær pensjonsalder på 67 år er nådd. En heving av normal pensjonsalder må innebære at AFP-perioden forlenges tilsvarende.”

LO-kongressens vedtak må være et minimum for hva fagbevegelsen kan godta.

Vi vil forsvare eksisterende rettigheter og økonomisk nivå med hensyn til AFP, tjenestepensjoner og særaldersgrenser. EL & IT forbundet vil slå ring rundt retten til å gå av med AFP uten å havne i et økonomisk uføre, derfor krever vi at regjeringspartiene endrer sin innstilling til ny pensjonsform.

AFP-pensjonene må ikke bli på et lavere økonomisk nivå enn dagens.
AFP-pensjonister må fortsatt tjene opp pensjon fram til de når alderspensjon.
AFP-perioden må forlenges tilsvarende en heving av normal pensjonsalder, slik LO-kongressen forutsetter.

Regjeringen må fjerne egenandelene
Egenandeler er den mest usosiale ordning vi har i Norge. I sin konsekvens diskriminerer den store grupper i landet pga stort behandlingsbehov, og den økonomiske belastningen for disse blir tung. I dag må mange eldre mennesker med kroniske lidelser med minstepensjon velge mellom å bli sosialklient for å kunne betale egenandelene til medisin, eller ikke kjøpe medisin overhode. Legeforeningen og de funksjonshemmedes organisasjoner har påpekt med tydelighet skadevirkningene ordningen innebærer, og som har forverret seg fra år til år under alle regjeringer. Fra 1997 til 2006 er egenandelene økt med 100 %! De er økt også for 2007. Andelene er til besvær for pasienter, legekontor, apotek, og belaster sosialkontorenes budsjett. Det er bare økonomene som blir til lags med sine ensidige budsjetteringer.

De rød-grønne gikk til valg på solidaritet med ”Fattig-Norge”. Her kan de vise dette i praksis. Fagbevegelsen ga ikke minst sin støtte til denne politikken i valgkampen 2005. Fagbevegelsen vil nå arbeide for å redusere egenandelene sterkt for på sikt å avskaffe denne sosiale urettferdigheten, som den har gjort i andre helsepolitiske saker den sloss for.

Forrige LO-kongress åpnet for å ”gå gjennom egenandelsystemet”.
LO konferansen i Trondheim krever at den rød-grønne regjeringen nå gradvis avskaffer egenandelene i helsesektoren.

Rett til dagpenger
Vi krever rett til dagpenger fra første dag ved arbeidsledighet.

Om støtte til prosjekt Helselag til Nepal
I Nepal har kampen for demokrati, nasjonal uavhengighet og utvikling vunnet store seire. Nepal står nå for første gang i sin historie foran et fritt valg til en grunnlovsgivende forsamling i samarbeide med FN. I Norge kan vi støtte denne prosessen ved å bidra til arbeidet som Folkets Frigjøringshær gjør sammen med fattigfolket på landsbygda der 85 % av Nepals 27 millioner innbyggere bor.

I et land der rundt 40 % dør før de kommer til et sykehus, utdanner Helselag til Nepal helsearbeidere i livreddende førstehjelp. Disse helsearbeiderne skal i sin tur drive utdanning av andre slik at mange tusener skal få kunnskap om livreddende førstehjelp.

Helselag til Nepal får ikke statsstøtte og trenger ca. 225000,- for å fullføre prosjektet. Trondheimskonferansen oppfordrer klubber, fagforeninger og forbund til å støtte prosjektet ved å bevilge til innsamlingskontoen: 6045 09 15745.

Sykehusreformen skaper større sosiale helseforskjeller i Norge
På Trondheimskonferansen har vi denne gang fått framlagt overbevisende dokumentasjon på hvordan den sosiale ulikheten i Norge øker. Dette gir seg spesielt utslag i markert kortere levealder for arbeidsfolk. De mest belastende yrkene rammes hardest. I dag lever en mannlig prest om lag ti år lengre enn en renholder, og gapet øker stadig.

Når flere og flere vanlige arbeidsfolk blir syke, er det spesielt viktig at helsevesenet rustes til å ivareta sin oppgave for å bedre folkehelsa. Dessverre skjer det motsatte. I det siste har vi igjen kunnet lese at norske sykehus må kutte driften i milliardklassen. Behandlingskapasitet reduseres, avdelinger nedlegges og ansatte mister jobben. Helseforetakenes økonomi fører til kortere liggetider, større vanskeligheter med å få en behandlingsplass når det trengs og tidligere utskrivelse av pasientene med merkelappen ”ferdigbehandlet”.

De som rammes er først og fremst dem med langvarige behandlingsbehov, som mennesker med psykiske lidelser og rusmisbrukere. Men også behandlingen av mer kortvarige sykdommer og plager rammes. Sykehusenes innsparinger er i ferd med å ramme oss alle.

En vesentlig årsak til at sykehusene kutter i sine budsjetter, er at de nå er organisert som vanlige produksjonsbedrifter i helseforetak. Dette har på få år forskjøvet lojaliteten fra best mulig pasientbehandling til hardest mulig økonomistyring. Helseforetakenes ledere plukkes ut etter hvor flinke de er til å holde budsjettene. Derfor omtaler også direktørene sykehusenes behandling som produksjon, mens pasientene anses som produksjonsenheter.

Samtidig ser vi et åpenbart demokratisk underskudd i sykehusvesenet. Politikerne har gitt fra seg styringen til regionale helsedirektører. Befolkningen har derfor ikke lenger noen direkte mulighet til å påvirke sykehustilbudet sitt via sine folkevalgte.

LO-kongressen sa klart fra om følgene av en produksjonstenkning på sykehusene allerede da sykehusreformen ble vedtatt i 2001. Etter fem år med reformen ser vi nå følgene av sykehusenes produksjonstenkning. Vi krever derfor at den rødgrønne regjeringa og stortingsflertallet tilbakefører det norske sykehusvesenet til offentlig forvaltning, under lokal folkevalgt styring. Dette vil være et vesentlig skritt for å stanse de raskt økende sosiale helseforskjellene i Norge.

Tett smutthullet – bevar arbeidsplassene i landbruksindustrien.
Det er et smutthull i det norske importvernet for landbruksvarer. Det er slik at norske råvarer som fløte og kjøtt kan eksporteres til andre land, tilsettes for eksempel salt eller sukker, og så importeres tilbake tollfritt.

Dette ble innført i norsk lov for at det skulle være en mulighet for å prøve ut nye produkter før en startet produksjon av bearbeidede råvarer her hjemme. Nå begynner det å få så stort omfang at det truer norsk foredlingsindustri. Derfor sendte landbruksdepartementet ut et forslag til innstramming i forskrift for å bringe dette i overensstemmelse med den faktiske hensikt. Forslaget fikk god mottakelse hos de som var truet av dette.

Nå viser det seg at denne forskriftsendring er stanset i regjeringa. Vi finner det uforståelig at regjeringen vil bidra til å undergrave norsk foredlingsindustri, tvert i mot det vi oppfatter som regjeringens politiske målsetting.

Stopp de foreslåtte oppsigelsene av tiltaksplasser ved Stavne Gård
Norge befinner seg i en økonomisk høykonjunktur, og arbeidsledigheten er rekordlav. I flere bransjer er det mangel på arbeidskraft. Arbeidsmarkedet er likevel ikke tilgjengelig for alle. Ei lang rekke mennesker står av ulike grunner uten jobb. Ungdom uten utdanning, mennesker med psykiske lidelser, rusproblemer og annen psykososial problematikk får ikke innpass på arbeidsmarkedet. Et tilrettelagt og individuelt tilpassa tilbud med tett oppfølging vil for disse være nødvendig for å kunne finne, få og beholde en jobb.

I både Soria Moria-erklæringa og i Velferdsmeldinga tar regjeringa til orde for økt satsing på tiltak nettopp for disse gruppene. Likevel velger nå NAV Sør-Trøndelag å si opp et stort antall faste tiltaksplasser. Innenfor tiltaket Arbeid med bistand (AB), halveres antallet tilretteleggere i fylket. Det vil si at 22 tilretteleggere med ansvar for til sammen 264 deltakere/brukere, mister jobben. I tillegg kommer oppsigelser av 86 arbeidstreningsplasser i skjermet virksomhet (APS). På Stavne Gård mister 5 av 8 tilretteleggere jobben, og 60 deltakere vil stå uten AB-tilbud, mens 10 deltakere på intern arbeidspraksis mister sitt tilbud.
NAV velger nå heller å omdisponere disse midlene til lønnstilskudd og praksisplasser beregna på de sterkere gruppene.

Det er paradoksalt at denne gruppa, som stiller svakest når det gjelder å komme seg ut i jobb, skal svi fordi vi nå har et godt arbeidsmarked i Norge. Det er stikk i strid med føringene fra regjeringa om at de svakeste gruppene skal ivaretas. Det er jo nettopp i denne situasjonen at denne gruppa – med tilrettelagt oppfølging – kan klare å få jobb!

NAV lider av kort hukommelse når det gjelder svingninger på arbeidsmarkedet. Det har også skjedd tidligere ved lav ledighet at man trekker tilbake midler beregna på å kvalifisere de svakeste gruppene for arbeidsmarkedet. Å ta bort tiltaksplasser i det omfanget som vi nå er presentert for, er en dyr måte å spare penger på. De personene som er avhengige av tilrettelegging for å komme i jobb, sluses nå over på sosialstønad.

De foreslåtte oppsigelsene begrunnes også med at man ønsker å gå over fra institusjonelle til mer integrerende tiltak. I stedet for at deltakerne skal jobbe på interne tiltaksplasser, skal de i større grad ut i det ordinære arbeidsliv og integreres der. De kuttene NAV nå foretar, vitner om manglende forståelse for og kjennskap til hva tiltaket Arbeid med bistand faktisk er: nemlig arbeidspraksis ute hos samarbeidspartnere i næringslivet. Mange av deltakerne i tiltaket får etter en praksisperiode tilbud om fast tilsetting. I løpet av 2006 har 23 deltakere fra AB-avdelinga på Stavne Gård blitt skrevet ut til ordinær jobb, i tillegg til at flere har påbegynt skolegang. Disse resultatene beviser at Arbeid med bistand er et tiltak som virker!

Noen trenger også en mer forsiktig tilnærming til arbeidslivet. De interne tiltaksplassene (APS) er for denne gruppa et godt og funksjonelt tilbud for å opparbeide seg nødvendig grunnlag for videreføring ut i jobb.

Vi ber arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen gripe inn i denne saken, og sørger for at de foreslåtte nedskjæringene blir trukket tilbake. Vi forventer at regjeringa tar de nødvendige grep for å følge opp sine egne løfter og målsettinger.

Torgersensaken
LO`s Trondheimskonferanse beklager at kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har gitt avslag på gjenopptakelse av Torgersensaken.
Det er en skam dersom rettsvesenets hensyn til prestisje skal veie tyngre enn rettsikkerhet i Norge.
Tillit og troverdighet til vårt rettssystem er derigjennom blitt svekket!

Begrunnelse:
- Jurister, forfattere og vitenskapsfolk har nedlagt et betydelig arbeid for å undersøke Torgersensaken på nytt. Samtlige har enten kommet til at Torgersen er uskyldig, eller at det er tydelig grunnlag for å gjenoppta saken.
- Domstolene har likevel avvist gjenopptakelse.
- Det er en skam hvis hensynet til rettsvesenets prestisje skal veies tyngre enn rettssikkerhet i Norge.
- LO skal delta aktivt i samfunnsdebatten. Lo skal ta stilling til saker som angår offentligheten, arbeide mot diskriminering og for et solidarisk samfunn.
- Vi i LO skal være engasjert i saker om urett i samfunnet.
- Tilliten til dagens rettssystem er nå alvorlig svekket i overskuelig framtid.
- Alle som er opptatt at Norge er en moderne rettsstat beklager resultatet av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker sine vurderinger!
- Gjenopptakelseskommisjonens avslag av det som ser ut til å kunne være et justismord, kan ikke bli forbigått i medmenneskers passivitet og taushet.